Ikke steng døren til forskningsfronten! | Jørgen Carling
Når forskningsministeren fronter initiativet som noe ubetinget positivt, er det grunn til bekymring.
Åpen tilgang til forskningsresultater er et gode. Men Forskningsrådet har kastet seg på et initiativ som ser seg blind på denne ene målsetningen. Resultatet er at forskningen stenges ute fra forskningsfronten – og dermed gir mindre verdi for samfunnet.
En gruppe europeiske forskningsråd har bestemt at all forskningen de finansierer, skal være gratis tilgjengelig om et drøyt år. Planen forutsetter en revolusjon i hele systemet for vurdering, kvalitetssikring, publisering og deling av forskning. Tanken er at kostnadene skal kuttes kraftig og flyttes fra lesernes til forfatternes institusjoner.
Forskere skal over på åpen publisering alt i 2020
Ingen garanti for resultat
Til grunn for dette ligger et lite manifest, men ingen plan for hvordan revolusjonen skal skje, ingen garanti for at resultatet blir bedre enn i dag og tilsynelatende ingen tanke om hva som skjer når reglene innføres og revolusjonen uteblir.
Forskningsrådet argumenterer for at åpen forskning brukes mer og derfor gir større verdi for samfunnet. De viser til en undersøkelse der det heter at forskning som legges åpent ut, blir sitert 18 prosent oftere enn gjennomsnittet.
Når man ser nærmere på tallene, er bildet et annet: Den eneste publiseringsformen Forskningsrådet vil godta (såkalt gold open access), er aller minst sitert – ja, faktisk åtte prosent mindre enn artikler som bare er tilgjengelig bak betalingsmur. De formene for åpen publisering som øker bruken av forskningen, er dem som er knyttet til abonnementstidsskrifter og som Forskningsrådet spesifikt vil forby.
Forskningsrådet begrunner de nye reglene med hensynet til forskningens samfunnsnytte. Det kunne vært et utgangspunkt for å trekke i samme retning.
For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap – og Aftenpostens journalister til «professorer»
96 tidsskrifter vil være forbudt
Jeg leder det største europeiske forskningsprosjektet om migrasjon. Ønsket om å bidra til et komplisert og politisk betent tema er helt grunnleggende for oss. Vi har med oss et fantastisk miljø for forskningskommunikasjon som vil sørge for at kunnskapen får oppmerksomhet og gjøres brukervennlig. Dette alene er ikke nok.
Like viktig er det at kunnskapen er forankret i den internasjonale forskningsfronten. Det sikres gjennom tidsskriftene som samler de fremste fagmiljøene.
På våre fagområder er det 96 tidsskrifter som norske forskningsmyndigheter har klassifisert som de ledende i verden (såkalt nivå 2). Under de nye reglene vil alle 96 være forbudt. Forskningsfronten er et sted vi ikke får lov til å være.
Det virker forlokkende å vedta at noe skal være gratis. Men hvordan har Forskningsrådet fortrengt at vedtaket påvirker deres egne målsetninger innen internasjonalisering, samfunnsnytte, karriereutvikling, likestilling og sektorpolitikk?
Marianne Eide ble lagt i narkose, men kirurgene opererte henne aldri. Likevel ble hun frisk.
En sminket fortelling
Når forskningsminister Iselin Nybø (V) fronter initiativet som noe ubetinget positivt, er det grunn til bekymring. Enten ser ikke Forskningsrådet rekkevidden av sitt eget initiativ – eller så har Kunnskapsdepartementet fått en like sminket fortelling som offentligheten.
La oss heller fortsette arbeidet mot gratis tilgang til forskningsresultater basert på klokskap, fellesskap og åpenhet.
Følg og delta i debatten hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
