Debatt

Kort sagt, mandag 17. juni

  • Debattredaksjonen

Regnskogmilliarder, DAB og beredskap, alkohol på nesoddbåtene, argumentenes gyldighet, rettsløse lærere, fotballkultur og nedleggelse av sykehjem. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Skogsatsingens uholdbare kunnskapsstrategi

I debatten om sosiale konsekvenser av klima- og skogsatsingen gjentar statsråd Ola Elvestuen 7. juni sin beskyldning om at vår kritikk baserer seg kun på ett enkeltprosjekt som ikke er representativt. Dette tilbakeviste vi i vårt forrige innlegg, den 1. juni.

Den reelle uenigheten mellom Elvestuen og oss handler om betydningen av dybdekunnskap om satsingens gjennomføring og konsekvenser på lokalt nivå. Neglisjering av slik kunnskap er en viktig årsak til problemene vi har funnet i Tanzania, der de fattigste, og særlig kvinner, er negativt berørt. Klima- og skogsatsingen medfører store inngrep i mange lokalsamfunn.

Vi undres over kombinasjonen av vilje til eksperimentering med fattige mennesker, uvilje mot å holde løfter om kompensasjon, samt uvilje mot å etablere en kunnskapsstrategi som muliggjør læring. I stedet er den norske satsingen basert på maskering av problemer og fortellinger om suksess på sviktende grunnlag.

Elvestuen påstår at regnskogmilliardene først og fremst er rettet mot samarbeid på landnivå. Til tross for et slikt ønske, har dette hittil ikke vært tilfelle. Dessuten kan såkalte resultatbaserte betalinger for klimakutt til nasjonale myndigheter også medføre store konsekvenser for sårbare grupper.

Vi har lagt ut lenker på vår prosjektside (greenmentality.org) til en rekke andre studier av klima- og skogsatsingen på lokalt nivå med lignende konklusjoner som i vår forskning.

Hanne Svarstad, prof., Oslo Met og Tor A. Benjaminsen, prof., NMBU


DAB svekker beredskapen

Aftenposten bringer den 12. juni nyheten om at DAB kan bli slukket i hele eller deler av landet ved en militær krise. Tre kulturministre har hevdet at DAB gir bedre beredskap. Kulturdepartementet er eier og generalforsamling i NRK.
Kulturdepartementet har først og fremst vært opptatt av å skjule det som var i ferd med å bli en gedigen skandale. NRK bygde ut DAB i den tro at lytterne ville omfavne teknologien. Noe som ikke skjedde. NRK og Kulturdepartementet fikk mer og mer panikk. Løsningen var å stenge FM med tvang.

Det er oppsiktsvekkende at Forsvaret aldri ble tatt med på råd når det gjaldt bruken av deres prioriterte frekvenser til DAB. 6. april bekrefter KUD: «Det er ikke registrert noen journalposter vedrørende korrespondanse med Forsvaret i denne saken.»

Forsvaret ble holdt utenfor, fordi det kunne stikke kjepper i hjulene for DAB-prosjektet. Ved krig vil DAB måtte slås av. Hvordan skal da befolkningen varsles?

Russland har utviklet en radar som bruker DAB som markør for å kunne se våre nye jagerflyfly. Konsekvensen er at DAB må stenges om det blir krig. Under NATO-øvelsen Dynamic Guard ble DAB-nettet på Vestlandet slått ut. Kulturdepartementet har vært villig til å utfordre NATO og sette norske sikkerhetsinteresser på spill for å få innført DAB.

Per Morten Hoff, teknologirådgiver


Alkohol på nesoddbåtene?

Det har vært mange meninger om det skal være tillatt med alkoholsalg på nesoddbåtene. I dag er det ikke lov. Men mange har savnet muligheten for å kunne kjøpe øl eller et glass vin på denne turen over Oslofjorden. Kanskje ekstra akkurat nå som det har vært en lang periode i vår med høye temperaturer.

Svært mange mennesker reiser med disse båtene. Som er et bindeledd mellom Oslo og Nesodden i Akershus. I gamle dager var situasjonen enn annen med alkoholholdig drikke på denne strekningen. Øl- og vinserveringen begynte rett etter århundreskiftet 1800–1900 om bord. Når jeg mener ordningen må gjeninnføres, handler det ikke om at mest mulig alkohol skal fylle det offentlige rom. Men de som bor på Nesodden og tar turen sjøveien inn til Oslo, på for eksempel et kulturarrangement eller en hyggestund med middag, bør kunne få nyte et glass vin på reisen. Det er vanskelig finne tungtveiende argumenter imot dette.

Byrådet i Oslo er ekstra opptatt av at det offentlige rom skal bli mer tilpasset samvær og hygge mellom mennesker. Så jeg håper de tar debatten om nesoddbåtene. Det selges jo øl på Bastøfergen. Hvorfor skal det ikke være lov på nesoddbåtene også?

Rune Langnes, Oslo


Argumentenes gyldighet

Bernt Hagtvet skriver godt, og jeg leser ham alltid med alvor, glede og dyp konsentrasjon, senest i gårsdagens Aftenposten under tittelen «Veier til sosialdemokratiet». Men her synes jeg for en gangs skyld at han bommer, når han refererer til Arne Næss og en 50 år gammel lærdom fra forberedende prøve ved Universitetet i Oslo.

«Et arguments gyldighet kan ikke avleses fra dets opprinnelse.» Nei, selvsagt kan det ikke det, ikke i utgangspunktet, men et argument kan og må også vurderes ut fra troverdigheten det har. Skal man tro på noe eller noen, holder det ikke bare å analysere opprinnelsen. Bevisst eller ubevisst vurderer vi alltid hvem som sier hva, med hvilken bakgrunn, i hvilken sammenheng og med hvilken rett. Problemet for Ap-leder Jonas Gahr Støre og andre i tilsvarende posisjoner, er nettopp tillit og troverdighet. Han er flink og velutdannet, språkmektig og sympatisk, men argumentene hans trenger ikke inn hos folk og han evner dessverre ikke å bevege. Man blir liksom ikke overbevist om at han virkelig mener det han sier at han mener. Det er dette som er troverdighetens problem, i hvert fall en del av det.

Under en diskusjon forleden om årsaken til at så mange svikter sosialdemokratiet, var det en som sa: «Problemet for Jonas Gahr Støre er at han aldri har vært blakk.» Noe enkelt, men likevel ubehagelig godt sagt.

Haakon Melhuus, Oppegård


Rettsløse lærere?

I Aftenposten 29. mai skrev lektor Clemens Saers om sin rettsløshet etter å ha blitt livsvarig skadet av en elev på Oslo handelsgymnasium. Han reddet trolig livet takket være en snarrådig elev, som siden fikk Carnegies heltemedalje. Skolen og Utdanningsetaten i Oslo motarbeidet ham.

Etter Saers nødskrik kom to innlegg fra skolen hans på trykk i Aftenposten, og intet fra Utdanningsetaten, til tross for at saken nå dreier seg om rettssikkerheten til lærere generelt.

Rektor Camilla K. Mehl skrev 29. mai. at den «tragiske hendelsen» fikk skolen til å skjerpe seg slik at de «aldri igjen skal oppleve noe liknende». Men hun skrev ikke et ord om den saken Aftenposten ba henne kommentere, nemlig Saers fortvilte situasjon. Likevel oppfordret hun: «Vi må møte hverandre med respekt.» Det var ikke ironisk ment, til tross for at hun vet at Saers har brukt flere hundre tusen kroner for å få arbeidsgiver til å vise respekt, men arbeidsgiver hverken vil eller våger.

7. juni valgte lektor Karoline Torkildsen å vende fokus mot Malkenes-saken og generell mangel på «god ytringskultur». Selv praktiserte hun ytringskultur ved å skjule at hun var ansatt ved Oslo handelsgymnasium og snu ryggen til sin egen arbeidsplass’ tragedie.

Skolen bekrefter altså at Saers ble utsatt for en tragedie og at skolen håndterte saken dårlig. Likevel bruker Mehl og Torkildsen sin ytringskultur til å usynliggjøre en kollega som nesten ble drept i en skoletime og i fire år har varslet at han er i nød og trenger hjelp. De velger å skryte av at skolen «aldri» skal oppleve noe slikt igjen, og at de har «verdens beste jobb», mens de utmerket godt ved at Saers er livsvarig skadet og slett ikke har en god jobb.

Er det bare domstolen og offerets lommebok som kan skape rettferd? Eller kan skolebyråd Inga Marte Thorkildsen sørge for at lover og regler gjelder for Saers og alle andre lærere som utsettes for elevvold?

Petter Mejlænder, forfatter og tidligere leder av Zola-prisen


Fotballen og de nye gladiatorene

Rune Slagstad hadde 10 juni en glitrende kronikk i Aftenposten om «Den korrupte fotballen som øyeblikkets religion», hvor han gir en skarp skildring av fotballens plass i det postmoderne samfunnet. Han sammenligner FIFA med den italienske mafiaen og redegjør for hvordan kommersielle krefter har tatt over fotballen og gjort den til en av vår tids råeste aktører innenfor en ukontrollert kapitalisme.

Kanskje det mest interessante er Slagstads analyse av hvordan fotballkulturen har kopiert kirkeårets liturgi. Men i motsetning til i kirken har individualiteten blitt borte i et forum hvor kollektive følelser, hvor en ukontrollert emosjonalitet kan slippes løs. I dagens samfunn er fotballstadion og karismatisk kristne møter de eneste steder man kan løfte armene i begeistring. Da jeg for noen år siden var på Old Trafford for å se Manchester United møte Liverpool, slo det meg at nærmere den romerske gladiatorkulturen kommer vi ikke. En av sekulariseringens tydeligste frukter er at den førkristne tribunekultur er kommet tilbake og vi har fått et samfunn hvor gladiatoren hylles.

Men sekulariseringen er ikke kommet lenger enn at Manchester United fortsatt har sin egen fotballprest. Flere av de engelske storklubbene sprang ut av kristent ungdomsarbeid, slik det også var for Vålerenga Fotball. Når Vålerenga-fansen synger om «Vålerenga Kjerke», for øvrig en gripende sang som alltid får frem en tåre i øyekroken på meg, kommer man ikke nærmere et religiøst ritual.

Men det individuelle er ikke så fortrengt som Slagstad mener. På tribunen sitter menn og etter hvert kvinner som tenker tilbake på egne fotballprestasjoner og om drømmer som kanskje ikke ble virkeliggjort. Når jeg sitter på tribunen sammen med Vålerengas Aldermannsliga og ser på VIF, er det nettopp de nære båndene til dem som sitter rundt som gjør det til en god opplevelse.
Etter VIFs siste hjemmekamp opplevde jeg at en fremmed henvendte seg til meg på T-banen, inspirert av min VIF-trøye, for å diskutere kampen. Og sannelig blandet ikke sidemannen seg inn i samtalen for å fremme synspunkter om sitt lag, som var Start. Det er faktisk første gang noen har henvendt seg slik til meg på T-banen. Slik bringer fotball nærhet på tvers av sosiale og andre skillelinjer som få andre bevegelser gjør. Dette merker både Rune Slagstad og jeg når vi fredag morgen møtes til vår ukentlige fotballdyst og påfølgende frokost med venner gjennom mer enn 30 år. Nå som fotball-VM starter, må også dette nære aspektet ved fotballen nevnes. Den er en brobygger som få andre bevegelser, både i nærmiljøet og i den globale virkelighet.

Ola Didrik Saugstad, professor emeritus og fortsatt fotballspiller


Når det beste blir det godes fiende

Forrige bystyre vedtok at alle sykehjemsplasser skulle ha eget bad. Sikkert en god målsetning når man bygger nye sykehjem, men var det meningen at dette kravet skulle ha tilbakevirkende kraft?

NRK har laget en prisbelønnet dokumentar om St. Halvardshjemmet, et aldershjem i Gamle Oslo. Filmen viser det nære og gode samarbeid mellom pleiere og pasienter, pasienter som trives og har det bra. Men politikere ville legge ned, huset var gammelt og ifølge Inga Marte Thorkildsen som var byråd for eldre, «ubrukelig». Hjemmet var kåret til byens beste to ganger av beboere, men dette hjalp lite når politikere har bestemt seg for nedleggelse.

Nå rammer denne skjebnen et nytt aldershjem, Frognerhjemmet, som var kåret til byens 3. beste hjem. Beboer- og pårørendeundersøkelse viser at pasienter er fornøyde med hjelpen de mottar, de trives. Maten er god, den lages på eget kjøkken. Pasienter skryter av aktivitetstilbud. Men slike momenter teller ikke når politikere har bestemt at sykehjem skal tilby eget bad.

Terskelen for å få fast plass på sykehjem er høy. Eldre som får tilbud om fast plass er i siste fase av livet. Mange er pleiepasienter. Faktorer som stedstilhørighet, trivsel og trygghet er viktig for denne gruppen. Det virker meningsløst å nedlegge hjem som kåres til byens beste og flytte pasienter til andre bydeler hvor de ikke har noen tilhørighet.
Har politikere forstått virkningen av sitt vedtak?

Elisabeth Solem, Bygdøy

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Inga Marte Thorkildsen
  3. Skole
  4. Fotball-VM
  5. Religion
  6. Vålerenga Fotball
  7. Fotball