Berøringsbesettelse om Groruddalen | Muna Jibril
Jeg er lei av å høre fra folk som ikke er fra Groruddalen, lei av å se mennesker som i praksis ikke aner hva de prater om, sette dagsorden.
Titt og ofte omtales de ca. 140.000 innbyggerne i Groruddalen av utenforstående.
Mens den norske høyresiden ofte anklager meningsmotstandere for berøringsangst når det gjelder utfordringer knyttet til innvandring, vil jeg påstå at de lider av en berøringsbesettelse.
Men hva kommer denne besettelsen av?
Justisminister Wara i kontakt med politiet i dag om Vestli-bråk: – Vi ser en økende og ny form for ungdomskriminalitet
Den hvite manns byrde
I 1899 skrev den britiske forfatteren Rudyard Kipling diktet The White Man’s Burden i forbindelse med USAs kolonisering av Filippinene.
Kipling oppmuntrer amerikanerne til å ta på seg «byrden» og føre krig for å hjelpe sine undermenn: «Take up the White Man’s burden. Send forth the best ye breed. Go send your sons to exile. To serve your captives' need».
Siden den tid har uttrykket fungert som en eufemisme for imperialisme.
Forfatteren Teju Cole skrev i 2012 en rekke tweets og deretter et essay om det han kaller «The White Savior Industrial Complex»: «[…] The white savior supports brutal policies in the morning, founds charities in the afternoon, and receives awards in the evening.»
Han viser til krigsherren Joseph Kony, som fikk den vestlige verden i harnisk i 2012, og påpeker at man gjerne avsetter diktatorer, men ikke undersøker eller tar ansvar for hva som ledet til krisene.
Dette er hva den hvite manns byrde har utviklet seg til i nyere tid.
Det er å destabilisere nasjoner, bombe dem til frihet og til slutt hylle seg selv som frigjører.
«From the colonial project to Out of Africa to The Constant Gardener and Kony 2012, Africa has provided a space onto which white egos can conveniently be projected,» skriver han i essayet.
I Afrika kan selv underklassens hvite mann bli en reddende helgen.
Polariserende effekt
Slik tankegang finner man også i retorikken som brukes når innvandrere blir omtalt i Norge, og den fører ikke til annet enn polarisering.
Og jeg begynner å lure: Hvordan, og, kanskje enda viktigere, hvorfor skal «den omtalte» bruke tid og krefter på å formulere argumenter Vesten vil godta som «rasjonelle» mot et system som ikke anerkjenner en som et fullverdig menneske?
Før du kan delta tvinges du til å redegjøre for egen humanitet
Det er lett å bli sint når man føler seg urettferdig behandlet og enda vanskeligere å delta i et ordskifte som maler et bilde av deg du ikke er enig i.
Før du kan delta tvinges du til å redegjøre for egen humanitet.
Høyresidens lekeplass
Gode eksempler på denne type retorikk finner man hos Minerva.
Avisen betegner seg selv som «en plattform for den brede høyresiden» og er ofte en representant for en moderat høyreside.
«La oss prøve et tankeeksperiment,» åpner Minerva-artikkelen Var kolonialismen bra?, og diskuterer en artikkel skrevet av den amerikanske statsviteren Bruce Gilley.
I artikkelen The case for colonialism legger Gilley frem argumenter for at kolonialismen bør gis en ny sjanse.
Ja da, du leste riktig.
Denne type tankeeksperimenter er skadelige. Artikkelforfatteren får kost seg med å flekse med sine retoriske muskler uten konsekvenser for ham selv. For det blir etter hvert tydelig at teksten ikke har et annet formål enn at han vil vise seg frem.
Å diskutere om kolonialismen med all sin brutalitet hadde noe for seg, vitner om mangel på respekt for dem som måtte kjenne den på kroppen. Det trivialiserer erfaringer og utestenger disse menneskene fra samtalen.
Til syvende og sist betyr det ingenting for Minerva å leke med konseptet kolonialisme. For dem er det kun et abstrakt fenomen langt fra det idéfilosofiske planet de befinner seg på.
Snakke med dem som blir diskutert
Byrderetorikken finnes også i omtalen av Groruddalen.
For det handler ikke bare om kolonisering, det handler om hele den kollektive hvite bevissthetens tankesett og interaksjon med «den Andre».
Jeg er fra drabantbyen Ammerud i Groruddalen, hvor minoritetsandelen er høy.
Og jeg er lei av å høre fra folk som ikke er fra Groruddalen, lei av å se mennesker som i praksis ikke aner hva de prater om, sette dagsorden.
Om man vil oppnå reelle forandringer som skal bedre hverdagen for groruddølingene, er man nødt til å legge fra seg byrderetorikken og heller snakke med dem som blir diskutert.
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
