Debatt

Kort sagt, mandag 11. juni

  • Aftenpostens debattredaksjon

Mobiltelefonbruk i bil, jordmortittelen, privatisering av velferdstiltak, kjøttforbruk, Oslo-skolen, likebehandling av foreldre og forsvarspolitikk ganger to. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mobiltelefon og bilkjøring

Jeg forundres over hvorfor så mange bruke mobiltelefon når de kjører bil. Lurer på hvorfor så mange velger å gjøre det. Det er overvekt av unge damer og yrkessjåfører som bruker mobil i bilen. Hvorfor er det enkelte som ikke bryr seg om lover og regler. Er det fordi:

Bilen har ikke system for å feste mobilen slik at en slipper å holde den. Da er mitt forslag til løsning: Kjøp et feste for mobiltelefon og ørepropper, det koster en brøkdel av det bilen koster. Har man ikke rå til å anskaffe dette, har man kjøpt for dyr bil.

  • Det er en samtale/SMS som bare tas/sendes. Det er ingen samtaler som er så viktige at sikkerheten ved kjøringen kan settes til siden. Du er en meget dårlig bilfører hvis du prioriterer mobilen foran sikker kjøring. Vurder handsfree løsning.
  • Det er så sjelden kontroll at muligheten for å bli tatt er liten. Er det risiko for kontroll som styrer din kjøreadferd, da bør du endre din kjørestil – tenk sikkerhet når du kjører bil.
  • Ikke noe problem å betale boten, den er ikke så stor. Igjen, er det det som avgjør hvordan du kjører bil – ingen god holdning i trafikken.
  • Jeg er ikke så nøye på hvilke regler som gjelder, de gjelder jo ikke for meg. Slike sjåfører hører ikke hjemme i trafikken, ta hellet taxi så slipper du å utsette andre for fare!

Vil derfor anmode alle som ønsker å ha en trygg trafikk om å legge bort mobiltelefonen mens du kjører. Det er mange uhell i trafikken som skyldes uvettig bruk av telefon.

Harald Martinussen, Drøbak


Hvorfor beholde tittelen jordmor?

I 2015 vedtok Norsk Sykepleierforbund at de ønsket kjønnsnøytrale yrkestitler. Nå ser det ut til å bli en realitet for helsesøstrene. Problemet er at sykepleierforbundet ikke ønsker å endre tittelen til jordmor. Leder i sykepleierforbundet Eli Gunhild By hevder at begrunnelsen for å omgå vedtaket er at jordmor er personen som tar imot barnet på jordgulv og gir det til moren.

Språkforsker Ernst Håkon Jahr har skrevet en artikkel om dette. Jahr ser på fire mulige tolkninger av jordmor og finner jordgulvteorien som minst sannsynlig. Mer plausible forklaringer på etymologien til jordmor er at det er den som hjelper barnet til jorden, moder jord. På samme måte som «av jord er du kommet, til jord skal du bli». Eller det kan springe ut fra ljosmor, som kan oversettes til lysmor, som bruktes om fødselshjelperen. Også denne forklaringen er med på å svekke Eli Gunhilds forsvar av jordmortittelen. For meg er det ikke viktig hva den nye tittelen blir. Det som er viktig for meg er å få frem er at vi er to likestilte kjønn i denne verden. Det er på høy tid at også yrkestitler gjenspeiler dette.

Joakim Stubberud


Kunnskapsmangel til bekymring

Arbeiderpartiets Hadia Tajik viser i Aftenposten 3. juni tilsynelatende liten innsikt i våre bransjer.

«Å ta vare på noen av de mest sårbare barna våre er ikke egnet for anbud og konkurranseutsetting», fastslår hun. Dette henger ikke på greip, for konkurranseutsetting er nettopp det verktøyet offentlige bestillere bruker også i konkurranser forbeholdt kun ideelle aktører. Så, hvordan kan da barna være for sårbare for anbudsprosesser med private aktører, men ikke ideelle?

De private tilbudene står seg svært godt kvalitetsmessig, viser Barne- ungdoms og familiedirektoratets egen brukerundersøkelse fra 2016. Det må jo være til barnets beste.

Videre fastslår Tajik at vedtaket om å stramme kraftig inn på reglene for innleie av vikarer skal bidra til at «smutthullet for useriøs innleie skal vekk» gjennom krav om tariffavtale. Problemer i en bransje (byggebransjen) løses med tiltak som rammer også alle andre bransjer hvor problemet ikke er til stede og hvor arbeidsmarkedet på bemanning utgjør ca. en prosent.

Tajik ønsker ikke «privatisering av velferden, der vi risikerer at det er potensialet for mest mulig inntjening for eierne, og ikke kvaliteten for brukerne, som avgjør». Men dette er jo ikke privatisering. Det offentlige inviterer private aktører til å utføre offentlige lovpålagte tjenester som en del av den offentlige helse- og velferdstjenesten som er for alle.

Even Hagelien, fagsjef Bemanning, Maria Reklev, fagsjef Barn og unge, Torbjørn Furulund, fagsjef, Helse og Velferd. Alle i NHO Service og Handel.


Nå kreves politisk handling for kjøtt-kutt

Nylig ble en av de grundigste studiene på landbrukets miljøkonsekvenser publisert i tidsskriftet Science. Den nye forskningsrapporten fra Oxford Universitet viser at dyreproduksjon bare bidrar med 18 prosent av kaloriene i verdens matproduksjon, men legger beslag på 83 prosent av landarealet. Forskerne uttaler: «A vegan diet is probably the single biggest way to reduce your impact on planet Earth». Konklusjonene baserer seg på grundige studier av 38.700 gårder i 119 land.

Dersom man gikk bort fra kjøtt- og melkeproduksjon kunne 75 prosent av dagens landbruksareal vært spart, og man kunne mette jordens befolkning. Studien viser også at selv de minst miljøfiendtlige animalske varene har en større negativ effekt på miljøet enn de plantebaserte varene.
Det å ikke spise dyr er ifølge forskerne det beste man kan gjøre for miljøet – inkludert de ville dyrene som fortrenges av kjøttproduksjonen. Det er selvsagt også det beste man kan gjøre for dyrene som opplever store lidelser i denne produksjonen.

Norge har nylig vært gjennom et jordbruksoppgjør. Kjøttbransjen i Norge ber om det offentliges penger til å få opp etterspørselen av kjøtt for å møte overproduksjonen, og samtidig gir staten mest penger nettopp til animalsk produksjon. Forskerne trekker imidlertid frem nettopp landbrukssubsidier som i dag for en stor del brukes i animalsk produksjon, som et middel for å vri produksjonen i den nødvendige plantebaserte retningen. Norske politikere må ta miljøforskningen rundt kjøttproduksjon på alvor – og handle.

Siri Martinsen, veterinær, NOAH for dyrs rettigheter


Ikke snakk ned Oslo-skolen!

Jeg har med interesse og forbløffelse fulgt med i diskusjonen rundt Oslo-skolen etter at Malkenes-saken kom opp. Etter det som enkelte lærere formidler i sine innlegg i denne avis, skulle man tro at Oslo-skolen «råtner på rot». Sist innlegg fra lærer B datert 7 juni. Inntrykket man får er at han først skriver hvor flink han er til å skape gode karakterer for sin egen klasse, for deretter å rette skytset mot systemet og ledelse generelt. Jeg forstår ikke hvorfor du ikke har sluttet i skolen før, dersom alt er så galt!

Jeg nekter å tro at man i Oslo-skolen ikke har den nødvendige ytringsfrihet til internt å komme med konstruktive innspill for å bringe skolen fremover! Hvorledes skulle det vært dersom ansatte i enhver organisasjon skulle kunne gå til mediene og ytre seg, når man ikke er enige i beslutninger som fattes?

Enhver organisasjon må ha en struktur hvor man samlet arbeider for de mål som til en hver tid er satt. Jeg er ganske sikker på at de som underviser i Oslo-skolen i dag har frihet nok til å arbeide for dette. La ikke de destruktive krefter styre debatten. Nå er det på tide at de som arbeider i Oslo-skolen begynner å «snakke skolen opp».
I så henseende er det en glede å lese innlegget til lektor Karoline Torkildsen i Aftenposten 7. juni. Takk! Jeg venter i spenning på at flere kan gjøre som henne!

Leif Dammerud


Likebehandling er god familiepolitikk

Professor Anne Eskild skriver i en kronikk i Aftenposten 6. juni at hun ønsker seg en politikk som gjør at familier får flere barn. Jeg var med i Barnefamilieutvalget som leverte sin utredning om familiepolitikk for litt over ett år siden. Vi hadde som mål å utforme en familiepolitikk som skal gi gode oppvekstvilkår, like muligheter for barn og et likestilt foreldreskap gjennom yrkesdeltagelse og omsorg.

Vi la til grunn at dette ville gi de beste forutsetningene for å få barn i Norge, og vi hadde ikke som mål at fødselsraten ligger på 2,1, men vi la vekt på noe Eskild etterlyser, nemlig at vi i større grad skulle likestille foreldre, uavhengig av om de er yrkesaktive eller ikke. Konkret foreslo vi å erstatte engangsstønaden med foreldrepenger til alle, der de som ikke har opptjente rettigheter fra yrkeslivet får 2G, samt at far får selvstendig opptjeningsrett. Vi foreslo i tillegg å gjøre barnehagene gratis og at inntakene skulle skje kvartalsvis.

Det er viktigere å likebehandle foreldrene og legge til rette for at så mange som mulig kan kombinere utdanning og arbeid med det å stifte familie, enn at vi lager ordninger som bidrar til at en av foreldrene er hjemme med barn.

Mathilde Fasting, idéhistoriker, Civita


Forsvarspolitikk utenom bøygen

Det er alminnelig kjent her i Norge at to pluss to er fire. Men dette legges ikke til grunn i Stortingets forsvarsdebatter. Man snakker utenom bøygen, trygge på at kostnadene for F-35 kampfly, Poseidon maritime fly og områdeluftvern ikke slår fullt inn før ca. i 2025. Dermed kommer heller ikke knappestøperen før det.

Det er kanskje tillatt å minne om at jeg har dokumentert, med referanse til høring i Kongressen 7. mars, at USAs flyvåpen hevder at i drift koster F-35 50.000 dollar pr. flytime, forhåpentlig synkende til 35.000 dollar. Norge tror på 110.000 kroner. Vi vurderte ikke rimeligere og mer fleksible alternativer til Poseidon. Områdeluftvern vil koste minst 25 milliarder.

For landforsvaret har ingen hittil gått for en stor nok struktur. Og hvor beskjedne ambisjonene er hos regjering så vel som opposisjon, vi får uansett ikke råd, selv med mest optimistisk forventede budsjetter.

Det er ikke kampfly, men nye ubåter som bør regnes som vårt mest strategiske våpen. Vi valgte ikke nyeste teknologi, og innenfor budsjettprognosene ble det bare plass til fire fartøyer. Behovet er minst seks, men rundt 2025 vil vi måtte kutte til tre.

Vi kan bare redde et balansert forsvar ved å kutte antall F-35 med 12–24 fly, antall Poseidon til tre og gå for et spredningskonsept som kan redusere behovet for luftvern. Regjering og storting viker unna, og ikke en eneste lederskribent eller kommentator i norsk presse har hittil beskrevet situasjonen som den er. Der står vi, i det tåkete grå.

John Berg major (R), forsvarsanalytiker


Forsvaret skal ikke bestå av sivile

Aftenposten hevder nok en gang at deler av Forsvaret skal avvikles og erstattes av sivile. Det er altså ikke slik at sivile skal hentes inn fra gaten og så være soldater i det norske forsvaret.

De «sivile», som er måten Aftenposten omtaler reservister på, er utdannet, trent og har en god, militær grunnutdanning. Reservister er altså vernepliktige som nå ikke lenger tjenestegjør på fulltid. Kompetansen og erfaringene soldatene har med seg fra Forsvaret, forsvinner ikke i det de går ut av leirporten.

Land som Nederland, Danmark, Tyskland, Finland, Canada, USA og Storbritannia har etablert ulike former for reservistkonsepter i sine forsvar i samarbeid med det sivile samfunn. Det viser seg at dette er kostnadsbesparende og god ressursutnyttelse av den doble kompetansen. Det gir også en robust styrkestruktur og økt operativ evne. Et nytt reservistkonsept er nå på trappene også i Norge. Hvordan løsningen blir, gjenstår å se, men det er sikkert at Forsvaret må utnytte samfunnets kompetanse på en best mulig måte.
«Twice the citizen» er begrepet som brukes om denne viktige, doble kompetansen og som veldig mange reservister kjenner godt til – og er stolte av. Norske Reserveoffiserers Forbund tror neppe disse ønsker å bli omtalt som «sivile».

Jørn Buø, president i Norske Reserveoffiserers Forbund


Nynorsk går tilbake

I et innlegg i Aftenposten 31. mai hevder Torgeir Dimmen ved Nynorsksenteret at «Nynorsken står støtt». Dette er ikke riktig. For å underbygge sin påstand viser Dimmen blant annet til at man har fått noen få nynorskartikler inn i enkelte bokmålsaviser, samt at det er opplæring i begge målformer i skolen.

Til tross for et batteri av juridiske og økonomiske særtiltak til fordel for nynorsk, viser all tilgjengelig statistikk at nynorsk er i tilbakegang. I inneværende skoleår er nynorskandelen i grunnskolen kun 12,05 prosent. Dette er den laveste andel nynorskelever siden målingene startet i 1910. Over halvparten av nynorskelevene går dessuten over til bokmål i løpet av den videregående skole. Forsvarets sesjonsstatistikk (2017), som omfatter hele årskullet, menn og kvinner født år 2000, viser en nynorskandel på kun 2,3 prosent, den laveste andel noensinne.

Dimmen kommer også inn på sidemålsopplæringen. Utdanningsdirektoratet arbeider for tiden med å lage nye læreplaner blant annet i norskfaget. Det meningsløse krav som gjelder i dag om at alle elever skal beherske bokmål og nynorsk like godt, er under vurdering. Det er på høy tid å avskaffe den skriftlige sidemålsopplæring. I dag finnes det gode oversetterprogrammer. Hvis man mot formodning skulle trenge en tekst på nynorsk, trenger man bare å trykke på et par taster på PC-en. Sidemålsopplæringen har overlevd seg selv.

Arve Waage, viseformann, Bokmålsforbundet


Begravelsesmusikk og kirkens ansvar

Avdelingsdirektøren i Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter (KA), Øystein Dahle, mener de kirkelige aktørene må lage tydeligere kjøreregler for hva en gravferd skal inneholde og peker spesielt på fastlåste uenigheter om blant annet musikk i gravferder.

Jeg etterlyser de samme kjørereglene som Øystein Dahle gjør i sin artikkel. De konkrete valgene og dilemmaene i slike saker blir som regel overlatt til den enkelte kirkemusiker, som ifølge kirkens bestemmelser har godkjenningsansvar for alt musikkstoff som skal brukes i gravferd. Det finnes imidlertid ingen overordnede retningslinjer som sier noe om kirkens holdning til for eksempel ferdig innspilt musikk i kirkelige seremonier – et stadig tilbakevendende tema til slitasje for mange kirkemusikere.

Når Kirkerådet og Bispemøtet unnlater å si noe om forholdet mellom levende kontra innspilt musikk og rammer for det siste, skyver de dette ansvaret over på en hel yrkesgruppe. I de fleste tilfeller blir partene enige om gravferdsmusikken etter en god dialog. Det finnes dessverre også eksempler på at man ikke blir enige, og da er det ofte kirkemusikeren som må ta belastningen. Det er en ensom og stusslig strid å stå i.

Så lenge Kirkerådet og Bispemøtet unnlater å si noe om hvilke rammer som gjelder for musikk i gravferd, bærer de sin del av ansvaret når kirken får negativ omtale i slike saker.

Anders Hovind, nestleder, Musikernes fellesorganisasjon

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Bil
  3. Mobiltelefoni
  4. Norsk Sykepleierforbund
  5. Bemanning
  6. Privatisering
  7. Velferd

Kort sagt

  1. DEBATT

    Kort sagt, fredag 10. juli

  2. DEBATT

    Kort sagt, torsdag 9. juli

  3. DEBATT

    Kort sagt, onsdag 8. juli

  4. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 4. juli

  5. DEBATT

    Kort sagt, fredag 26. juni

  6. DEBATT

    Kort sagt, lørdag 27. juni