Debatt

Hvem hadde jødene i ryggen i 1942? spør Marte Michelet. Vel, rundt 1200 jøder ble reddet over til Sverige. Inkludert min familie. | Sidsel Levin

  • Sidsel Levin
    Sidsel Levin
    Tidligere direktør, Jødisk museum i Oslo

Bildet er fra flyktningtiden i Sverige under andre verdenskrig. Innleggsforfatter Sidsel Levin er nyfødt. Søsteren Mona overlevde en dramatisk flukt fra Norge sammen med moren, Solveig Levin. Faren, den kjente musikeren Robert Levin, flyktet en uke før. Foto: Privat

De fleste jødene ble hjulpet av folk som satset både sitt eget og familiens liv. Mot betaling eller ikke.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Marte Michelet bruker i sin kronikk i Aftenposten 22. november ord som «plyndring» av jødene og «krigsprofitører», i forbindelse med betaling for å bli reddet over til Sverige i 1942.

Plyndringen av jødene, Michelet, det dreier seg om nazistenes og statens likvidasjon av alt jøder eide og hadde. De variable summene som mange, men absolutt ikke alle, betalte for å redde livet, kan ikke omtales som plyndring.

«Det er ikke mitt mål å fordele skyld», sa Michelet i NRK Debatten, torsdag 15. november. Men nettopp skyld og svik er hva det handler om i begge bøkene hennes.

Sidsel Levin ble født i Sverige, dit familien flyktet fra jødeforfølgelsene i Norge i 1942.

I første bok, Den største forbrytelsen (2014), var flesteparten av det norske folk skyldige. I tillegg legger hun inn noen svært alvorlige antydninger om at styret i Det Mosaiske Trossamfund (DMT) opptrådte som et slags «judenrat». Hun anklager DMTs styremedlemmer for å ha sviktet sine egne – og det på et tidspunkt der noen var arrestert og andre hadde gått i dekning.

Denne gangen er det hjemmefronten som ensidig har en skyld, så stor at talsperson for DMT i NRK Debatten presterer å spørre om «jødene kunne vært reddet». Et så spekulativt utsagn er et rått slag mot de få gjenlevende som opplevde tragedien og de av oss som har levd med dette som ramme om livet vårt.

Vi kan ikke si i dag om det hadde vært mulig, men situasjonen i Norge sommeren og særlig høsten 1942, gjør det høyst usannsynlig. I Nord-Norge var dessuten de jødiske arbeidsføre mennene allerede arrestert sommeren 1941. De ville f. eks aldri kunnet «bli reddet».

Ervin Kohn i NRK Debatten 15. november.

«Blaming the victims»

I holocaustutstillingen i Jødisk Museum i Oslo er det et oppslag om tidsvitnet Jo Benkow og hans familie. I Benkows familie var man sikre på at det var mennene nazistene var ute etter. Derfor flyktet mennene. Kvinner og barn var trygge, trodde de. Dette var antagelsen i mange jødiske familier.

Kvinnene i Benkow-familien ble varslet og forsøkt overtalt av en ung mann fra motstandsbevegelsen. Han ventet nervøst i entreen til familiens kvinner hadde rådslått og dessverre bestemt seg for å bli. Hva skulle han gjort, kidnappet dem?

Vi kjenner mange tilsvarende historier. Dette er ikke å «legge skyld» på ofrene. Å rømme var farlig, og kunne medføre represalier mot familiemedlemmer som allerede var i fangenskap.

Hva betød «bli tatt»?

Før de virkelig hadde kniven på strupen, var det utenkelig å forlate alt bare med en koffert eller en ryggsekk. Fars mormor hadde flyktet to ganger før i livet. Hun hadde bodd i Norge siden 1905. Aldri i verden om hun hadde begitt seg ut på flukt igjen sommeren 1942. Hun gjorde det heller ikke da høsten kom, 80 år gammel og med et hjertesykt barnebarn.

Min mor, straks 104, som hadde en dramatisk flukt med min søster i novemberdagene 1942, mener det er tvilsomt om de ville flyktet før om noen hadde sagt: «Vi har hørt at noe kommer til å skje, dere må flykte». Familien fikk sjokk da hennes onkel ble skutt i Trondheim våren 42, men «la det på krigen». Krigen gikk mot slutten, trodde man også.

Gunnar Sønsteby blir sitert på at han var «sikker på at jødene skulle bli tatt». Så vidt jeg har forstått sa han ikke at han visste at de skulle bli deportert. Hva betød «bli tatt»?

Det svært mange trodde var at mennene skulle settes i arbeidsleir, bli internert, kanskje. Få, om noen, kunne tro at jødene i Norge skulle hankes inn fra det ganske land, tvinges ned i bunnen av lasteskip og fraktes ut av landet for å bli drept i gasskammer. De norske jødene var skremte, men kunne ikke forestille seg at noe slikt kunne skje her.

Mange norske jøder møtte tilintetgjørelsen i gasskamrene. Bildet viser en gruppe jøder fra Sentral-Europa ved ankomst Auschwitz-Birkenau i mai 1944. Foto: Anonym / AP / NTB scanpix

Ekstraordinær situasjon

I et motstandsapparat opprettet for krig sprenges alle rammer når hundrevis av sivile plutselig trenger å reddes på kort tid. Det måtte flere ressurser til for å få det til å fungere.

Det var heller ikke slik at bare de som kunne betale, fikk hjelp. Mange som ikke hadde penger, ble også reddet. Noen ble også bedt om å gi fra seg eiendeler som kunne omsettes i rene penger for motstandsapparatet. Det spilte liten rolle, jødene måtte jo likevel forlate alt de eide. De færreste fikk noe særlig igjen.

«Hvem hadde jødene i ryggen i 1942?», spør Marte Michelet polemisk.

Rundt 1200 jøder ble reddet over til Sverige. Flesteparten av disse ble hjulpet av folk som satset både sitt eget og familiens liv. Mot betaling eller ikke.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Holocaust
  2. Andre verdenskrig