Hatkriminalitet: Det er naivt å tro at dypt skadelige holdninger lar seg bekjempe av strafferettslige tiltak alene

Straffebestemmelsene om hatkriminalitet i den nye straffeloven må gjøres synlige og levende gjennom aktivt bruk fra de krenkede, politiet, domstolene og mediene, skriver Rolf B. Wegner.
Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Hatkriminalitet er straffbare handlinger utført mot personer på grunn av deres religion, etnisitet, kjønnsidentitet, funksjonsevne, mv.

I Aftenpostens leder 5. august opplyses det at rettsvesenet i dag forfølger slik kriminalitet i liten grad, og at hatkriminalitet knapt er pensum ved Politihøgskolen.

  1. oktober trer imidlertid den nye straffeloven i kraft. Forlaget Vett & Viten utgir i disse dager lærebøker for blant annet Politihøgskolen basert på den nye loven. Her er hatkriminalitet bredt behandlet, herunder også referat av rettspraksis og øvingsoppgaver, for å nevne noe.

Går som en rød tråd

Det er viktig å merke seg at den nye straffeloven ikke bare kriminaliserer direkte hatefulle ytringer (§185) eller diskriminerende handlinger (§186).

0000581255.jpg

I tillegg vil en rekke andre ordinære straffebud som kroppskrenkelse, trusler og skadeverk kunne vurderes som grove når de er «… er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne». Dermed vil en vesentlig strengere strafferamme kunne anvendes.

Endelig fastsetter den nye straffeloven at slike motiver hos en gjerningsperson alltid skal kunne anvendes som et straffskjerpende moment innenfor strafferammen ved alle typer lovbrudd (§77).

Bekjempelse av hatkriminalitet, direkte som indirekte, vil gå som en rød tråd gjennom hele den nye straffelovgivningen.

Bør gi bred omtale

Hatkriminalitet dreier seg også om mer enn straffbare handlinger, nemlig om dypt skadelige holdninger mot medmennesker.

Det er selvfølgelig naivt å tro at slike holdninger lar seg bekjempe av strafferettslige tiltak alene. Samfunnet må spille på mange strenger når dette voksende samfunnsproblem skal minimaliseres.

Men strafferettspleien må uansett gjøre sitt. Her ser jeg for meg to viktige «samarbeidende» aktører – politiet og pressen.

Politi og påtalemyndighet må gi hatkriminalitet en enda høyere prioritering, og samtidig stimulere til anmeldelser av slik kriminalitet.

Pressen bør gi bred omtale både av anmeldelser og av fastsatte straffereaksjoner i slike saker, slik at den forebyggende effekten av reaksjonene blir maksimal.

Velegnet til å statuere eksempler

Konkrete straffereaksjoner mot gjerningspersoner bak hatkriminaliteten er viktige for å hindre gjentagelser.

Kanskje enda viktigere er de holdningsendringer som straffereaksjonene kan skape hos enhver som kan trenge holdningskorreksjoner på dette området.

Ved hatkriminalitet er det forebyggende perspektiv særlig viktig. Straffebestemmelsene som rammer hatkriminalitet gjør nytte for seg først og fremst ved at de er moralskapende.

Sovende straffebestemmelser har ingen moralskapende virkninger. Straffebestemmelsene om hatkriminalitet i den nye straffeloven må gjøres synlige og levende gjennom aktivt bruk fra de krenkede, politiet, domstolene og mediene.

De er likevel ikke antallet saker som er det viktigste, men saker som er velegnet til å statuere eksempler på at hatkriminalitet ikke lønner seg.