Debatt

Fem kroppsøvingsforskere: Fysisk aktivitet i skolen redder ikke folkehelsen

  • Jorunn Spord Borgen, Kjersti Mordal Moen, Bjørg Oddrun Hallås, Egil Galaaen Gjølme og Knut Løndal
    Se nederst i artikkelen for nærmere beskrivelse av artikkelforfatterne

Det minner om hypokondri: Samfunnet tror det er sykt, eller kommer til å bli sykt, om ikke alle barn og unge er fysisk aktive på bestemte måter hver dag, skriver artikkelforfatterne. (Illustrasjonsbilde) Foto: Thomas Brun / NTB Scanpix

Vi vet at noen elever ikke har gode opplevelser av fysisk aktivitet, mens andre fokuserer for mye på trening.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Mandag 19. juni skal Stortinget diskutere et forslag fra Ap, Sp, SV, MDG og KrF om en times daglig fysisk aktivitet for alle skolebarn og en ny handlingsplan for fysisk aktivitet i skolen.

Dette er enda et politisk initiativ der fysisk aktivitet introduseres som kollektiv medisinering av barn og unge innenfor skolens rammer – fordi det er bra for folkehelsen.

Politikerne er «opptatt av at fysisk aktivitet ikke behøver å være en klassisk gymtime». Vedum fra Sp viser til at «Vi vet at barn og ungdom sitter mye stille. Da er det et kjempeviktig mål at de er fysisk aktive, det er ikke snakk om bare gym, men å få ungene ut, leke og klatre i trærne.»

Vi vil derfor som lærerutdannere og forskere i kroppsøving snakke om «gym», kroppslig kunnskap og læring – og om fysisk aktivitet: Vi har jo allerede et kroppsøvingsfag!

Skal inspirere til aktiv livsstil

«Gym» er en innarbeidet betegnelse på kroppsøving. Formålet med faget er at det skal være «eit allmenndannande fag som skal inspirere til ein fysisk aktiv livsstil og livslang rørsleglede». I kroppsøvingsfaget skal elevene lære både om kroppen og med kroppen. Med andre ord, i kroppsøving skal elevene være fysisk aktive for å lære. Hvorfor innføre et nytt tiltak når vi allerede har et skolefag som omhandler kroppslig kunnskap og læringserfaringer?

Det er bred enighet i Stortinget om at elevene har en skolehverdag med fagtrengsel og for mange og sprikende mål. Hvorfor da innføre en time fysisk aktivitet hver dag, med form som et obligatorisk «fag», uten at dette er et skolefag med pedagogisk ledelse og læringsutbytte for elevene?

Hvis mer fysisk aktivitet i skolen er medisinen – er sykdommen å være elev og menneskekropp?

Paradokser

Det er riktig at stillesitting og inaktivitet er et økende problem i Norge. Men her er det flere paradokser enn tydelige svar.

Fysisk aktivitet som tiltak støtter seg til forskning som er opptatt av å måle barn og ungdoms aktivitet. Dette er basert på en årsak-virkningsargumentasjon der fysisk aktivitet anses å virke positivt på helsen på lang sikt og at tiltaket effektiviserer læring i skolen på kort sikt. Siste tilskudd fra denne forskningen finner vi i dag på Forskning.no: Hvis elevene er fysisk aktive rett etter læringsarbeidet i skoletimene, effektiviseres læringen, ifølge Jesper Lundbye-Jensen ved Københavns Universitet.

Hva er nytt her, kunne man spørre? I skolen har dette tradisjonelt vært institusjonalisert som friminutt, midttime etc. En løsning kunne jo være å avsette mer tid til pauser i skoledagen og bedre tilgangen til områder der elevene kan være aktive på eget initiativ?

Fokuset i denne typen forskning er rettet mot at den fysiske aktiviteten skal ha et visst intensitetsnivå (som må bli målt med et bestemt apparat) for å ha ønsket effekt. Denne forskningen spør ikke etter hvordan elevene har det, hva de finner meningsfullt eller hvilke strategier de bruker når de regulerer sin aktivitet gjennom skoledagen.

Elevene fratas sin aktive rolle

Dette er et paradoks. I alle skolefagene skal elevene, ifølge Opplæringsloven, ha medbestemmelse og medansvar, de skal kunne regulere egne læringsstrategier og arbeide selvstendig, reflekterende og systematisk for å nå målene. Å innføre et tiltak der alle elever skal være i aktivitet på bestemte måter styrt av voksne én time hver dag, er med andre ord å frata elevene den aktive rollen de ellers forventes å innta i skolen.

Barn og unge sitter mye stille, det har de lært seg gjennom oppveksten – fysisk aktivitet kan neppe reparere dette, men kroppsøvingsfaget kan bidra til kunnskap.

Voksenstyrt fysisk aktivitet blir foreslått som samfunnsmedisin for de stillesittende elevene. Dette skal tildeles alle barn og unge i skolen, dosert til en time hver dag, og kommer i tillegg til undervisnings- og læringsarbeidet som foregår i skolefagene.

Forbausende lite forskningsbasert

I 2009 ble det innført to uketimer med fysisk aktivitet for elever i 5.–7. trinn. Det er forbausende lite forskningsbasert kunnskap om effektene av dette tiltaket. Noen tilbakemeldinger fra skoler er imidlertid at tiltaket ikke treffer de som antas å ha behov for mer fysisk aktivitet.

Som kroppsøvingsforskere vet vi at noen elever ikke har gode opplevelser av fysisk aktivitet. Vi tror ikke redningen for folkehelsen ligger i flere tiltak med mer fysisk aktivitet i skolen. Forskning viser at en del ungdom i Norge fokuserer for mye på fysisk aktivitet og trening. For disse elevene kan et tiltak som fører til ytterligere aktivitet være helseskadelig. I kroppsøving skal eleven lære om kroppsideal, trening, helse og livsstil.

Vi mener veien å gå er flere godt kvalifiserte kroppsøvingslærere i skolen, som jobber med kroppslig læring slik at alle elevene (forhåpentligvis) kan få gode opplevelser i kroppsøvingstimen, noe som igjen kan bidra til at de får lyst til å være fysisk aktive hele livet.

Vi stiller oss derfor undrende til enda et forslag om mer fysisk aktivitet i skolen i stedet for å endre de samfunnsmessige rammene som hindrer barn og unges hverdagslige bevegelsesutfoldelse.

Samfunnets helseangst

Den overdrevne helseangsten på samfunnsnivå vi ser i tilknytning til initiativene for fysisk aktivitet i skolen, minner om hypokondri: Samfunnet tror det er sykt, eller kommer til å bli sykt, om ikke alle barn og unge er fysisk aktive på bestemte måter hver dag.

Ifølge professor Ingvard Wilhelmsen, leder av landets eneste hypokonderklinikk, kan det å tro man er syk selv om man ikke er det, være en krevende tilstand. Medisinen han foreslår, er å bruke livet til å leve.

Vi mener at elevene i skolen kvalifiseres best til å leve livet gjennom kunnskap og kroppslige læringserfaringer med faglig, didaktisk veiledning av utdannede kroppsøvingslærere.

Jorunn Spord Borgen, professor, Norges idrettshøgskole, og leder av Nettverk for forskning på kroppsøving og idrettsfag, Kjersti Mordal Moen, førsteamanuensis, Høgskolen i Innlandet, Bjørg Oddrun Hallås, dosent, Høgskulen på Vestlandet, Egil Galaaen Gjølme, førstelektor, NTNU og Knut Løndal, professor, Høgskolen i Oslo og Akershus

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Trening
  2. Livsstil
  3. Kroppspress
  4. Skolepolitikk

Relevante artikler

  1. SPREK

    I 12 uker testet elevene en annen type kroppsøving. Resultatene var gode.

  2. DEBATT

    Kjære anonym mamma. Ingen barn skal oppleve å være verdt kun en liten strek på en idrettsdag

  3. NORGE

    Derfor blir det bråk når politikerne bestemmer at elevene skal ha en time fysisk aktivitet hver dag

  4. DEBATT

    Farlig lek med skolen

  5. DEBATT

    Obligatorisk sommerskole er ikke løsningen

  6. NORGE

    «Veldig mye av det ungene har lært, har de lært gjennom lek, og det slutter ikke selv om de begynner på skolen»