Debatt

Det er viktig at skolen lærer elevene hva en gudstjeneste er | Refsdal og Afsar

  • Knut Refsdal, generalsekretær, Norges Kristne Råd
  • Mehtab Afsar, generalsekretær, Islamsk Råd Norge
Alle trenger å være i kontakt med ulike uttrykk for tros- og livssynspraksis for å forstå dagens norske samfunn og sine medmennesker, skriver innleggsforfatterne.

Det å læres opp til å være observatør til religiøs praksis er en naturlig konsekvens av idealet om at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Islamsk Råd Norge og Norges Kristne Råd har fulgt diskusjonen om skolegudstjenester de siste ukene og vil uttale følgende:

Vi forstår ideen om sekularisme som et politisk program eller prosjekt som sikter mot å etablere et tydelig skille mellom religion og stat, der staten forholder seg nøytralt til og likebehandler alle tros- og livssynssamfunn.

Dette er et ideal for staten, som har til hensikt å utvikle løsninger for sameksistens i tros- og livssynspluralistiske samfunn.

Knut Refsdal (t.v.) og Mehtab Afsar.

Sannsynligvis er det slik at en stat som ikke har et sekulært grunnlag, står i fare for å krenke menneskerettighetene ved å favorisere én religiøs gruppering fremfor andre.

Samfunnet er ikke religionsfritt

Sekularisme representerer imidlertid ikke noe ønske om å eliminere religiøse uttrykk i samfunnet.

I Norge har vi en tusenårig kristen tradisjon som har preget samfunnet på avgjørende måter.

I tillegg er det store innslag av andre religioner.

Dette er ikke noe musealt som er utgått på dato, men tvert imot noe levende og dynamisk som utgjør en viktig del av norsk kultur og samfunnsliv.

I NOU 2013:1, «Det livssynsåpne samfunn», slås det fast at det norske samfunnet ikke er religionsfritt. Det vi er og tror på skal fortsatt ha sin plass, også utenfor hjemmets fire vegger.

Slik sett representerer idealet om det livssynsåpne samfunn en tros- og livssynspolitisk posisjon.

«Alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis i det offentlige rom,» sies det programmatisk i NOU 2013:1.

Og vi kan si det enda sterkere: Alle trenger å være i kontakt med ulike uttrykk for tros- og livssynspraksis for å forstå dagens norske samfunn og sine medmennesker.

Dette er det selvsagt viktig at skolen er med på å formidle. Derfor er alle enige i at skolen, som en pedagogisk oppgave, skal bidra til kunnskap om tro og livssyn.

Dette gjøres i KRLE-faget, blant annet ved at skolen samarbeider med moskeer, kirker, templer og andre om besøk og andre former for kunnskapsformidling.

Viktig å lære hva gudstjeneste er

En skolegudstjeneste er noe annet. Den er ikke grunnlagt i KRLE-faget, men har sin begrunnelse i skolens generelle virksomhet og ansvar, den er en del av skolens kultur- og tradisjonsformidling.

Vi mener det er viktig at skolen lærer elevene hva en gudstjeneste er og lar dem, etter samtykke med foreldre, få oppleve å delta, fordi vi bor i et land der kristne gudstjenester er blitt feiret i tusen år.

Derfor sier også Utdanningsdirektoratet at skolen kan gjennomføre gudstjenester. Dette inviterer skoleelever inn i et rom der troen er levende.

Vi registrerer at det i de siste ukenes diskusjoner er blitt tatt til orde for at skolegudstjenester bør erstattes med julesamlinger. Det er en viktig diskusjon som vi gjerne er med på, skriver innleggsforfatterne.

For kirken er ikke dette, som blant andre biskop Helga H. Byfuglien har presisert, en pedagogisk oppgave, men uttrykk for trosformidling. Da hører forkynnelse med.

Observatør til religiøs praksis

Vi opplever at flere bidragsytere i de siste ukers diskusjoner har gitt verdifulle bidrag ved å påpeke skolens ansvar for hvordan elevene bør forholde seg til forkynnelse. Det man hører i kirken – eller i en annen religiøs sammenheng – er noe mange tror, men er ikke nødvendigvis uttrykk for sannheten.

Det å læres opp til å være observatør til religiøs praksis er en naturlig konsekvens av idealet om at alle bør akseptere å bli eksponert for andres tros- og livssynspraksis.

Dessuten er det vår erfaring at forberedelsene til religiøs praksis bør gjøres i et respektfullt samarbeid mellom skole og den religiøse sammenhengen.

I det norske samfunnet i dag er det ønskelig med flere slike opplevelser, ikke færre. Skolen har således et ansvar for å eksponere elevene for både majoritet og minoriteter.

Her mener vi det må finnes løsninger på den enkelte skole og i den enkelte klasse tilpasset de elevene det er snakk om.

Julesamlinger i stedet?

Vi registrerer at det i de siste ukenes diskusjoner er blitt tatt til orde for at skolegudstjenester bør erstattes med julesamlinger.

Det er en viktig diskusjon som vi gjerne er med på.

Ikke for å begrense eksponeringen for religiøs praksis, men for å være noe mer fleksibel i innholdet i slike samlinger.

Så er det selvsagt for oss at det må finnes gode fritaksordninger og at skolegudstjenester før jul ikke må fremstå som skolens juleavslutning.


På Twitter: @KnutRefsdal og @mehtabmqi

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Lese mer i debatten om skolegudstjenester? Her er noe av det Aftenposten har publisert:

Les mer om

  1. Livssyn
  2. Religion
  3. Jul
  4. Skole