Terror - angrep uten grenser | Malin Stensønes

Med terrorangrepene i Storbritannia følger forferdelse over ekstrem brutalitet – og rop om enkle løsninger.

Krig har til alle tider vært kjennetegnet av stor brutalitet. Men tradisjonell krig kjennetegnes også av lover og regler. Formelle og uformelle.

Folkerettens minstemål av humanitet

Folkeretten regulerer staters rettigheter og forpliktelser blant annet i væpnet konflikt. Krigens folkerett slik den er nedfelt i Genèvekonvensjonene gjelder både i krig mellom stater og i interne konflikter, for væpnede styrker og grupper, og er ratifisert av over 190 stater, inkludert alle FNs medlemsland.

Krigens folkerett handler blant annet om å beskytte mennesker som ikke aktivt deltar i stridighetene, som sivilbefolkningen, men også krigsfanger eller soldater som har behov for medisinsk hjelp.

Her fastslås også viktige prinsipp for stridende parter, som at man ikke skal angripe sykehus eller syketransporter og at de som trenger mest hjelp skal behandles først – uavhengig av på hvilken side av konflikten de har kjempet. Prinsipper ment å ivareta et minstemål av humanitet – i inhumane situasjoner.

Terrorens monumentale feighet

Når terror rammer oss så hardt som den gjør, er det blant annet fordi terroren skyver alle typer spilleregler til side. Angriperne kjenner ingen grenser. Ingenting er hellig. Ingen lover eller regler gjelder.

8. mars i år angrep terrorister Afghanistans største militærsykehus. Terroristene tok seg inn forkledd som leger og drepte i overkant av 50 mennesker.

Kort tid etter, i måneden ramadan, gjennomføres et nytt stort angrep mot Kabul. Fasten som gjennomføres i ramadan er et uttrykk for indre renselse og en prøve på lydighet og utholdenhet. En måned for ydmykhet, bønn og takksigelser overfor en barmhjertig gud. En måned der ingen onde handlinger skal få sitt uttrykk. I angrepet ble mer enn 90 mennesker drept, blant dem mange kvinner og barn. Mange hundre ble skadd.

Finnes det større synd i noen religion enn å ta et annet menneskes liv?

Ingen gud - kun drap

Ved å omtale terroristene slik de selv ønsker, som hellige krigere, opphøyer vi dem til en himmel de ikke har gjort seg fortjent til. Narrativet må skrives om. Det er ingenting hellig ved denne form for krigføring.

Hva slags ære følger av å angripe sivile som ikke kan forsvare seg? Barn og unge på en konsert i Manchester. Livsnytere på konsert og restauranter i Paris. Reisende i Brussel. Julemarkedet i Berlin. Mennesker som ikke holder våpen i sine hender, men konsertbilletter, sukkerspinn og vinglass.

Feigheten ved disse angrepene er monumental. De som angripes kan ikke forsvare seg. Det er ingen gjensidighet. Ingen respekt. Ingen ærbødighet overfor den Gud de hevder å tjene. Kun drap.

Ekstremisme - ikke religion

Når historiene til de samme angriperne kommer frem, tenker jeg ofte det samme. Narrativet må skrives om. For de historiene som siver ut, er ofte beskrivelser av mistilpassede, voldsdømte kriminelle med livsførsel langt unna den askese som forkynnes av radikale islamister. Og enda lenger unna lovlydige muslimers liv, måtte de være sekulære, moderate eller konservative.

Like fullt flommer kommentarfeltene over av påstander om at dette er islams sanne ansikt. Det kan etter min mening ikke bli mer feil. Det er et faktum at en stor majoritet av dem som drepes i terrorangrep er muslimer. Kampen mot terror er en kamp mot ekstremisme – ikke mot religion.

Et bredt sett av virkemidler er nødvendig

På samme vis er narrativet om at dette er mistilpassede individer, nærmest drevet til å utøve terrorhandlinger av kalde og lite inkluderende samfunn, altfor enkelt. For det er sjelden at såkalte «ensomme ulver» angriper, slik vi så i Norge 22. juli 2011.

Det viser seg som oftest at det er nettverk som ligger bak. Nettverk preget av ideologisk overbevisning og med metoder både for å gjennomføre en radikaliseringsprosess og for å gjennomføre ulike terroraksjoner. Det krever kunnskap, utstyr og samhandling å ramme våre åpne samfunn. Men nettopp derfor er de også mulig å avsløre. Skal vi lykkes fordrer det et bredt sett av virkemidler.

• For det første må den såkalte islamske staten (IS/Daesh) fratas territoriell kontroll i Syria og Irak, slik vi nå ser at den internasjonale koalisjonen er godt i gang med. Territoriell kontroll gir mulighet for opptrening av soldater og for inntekter i form av skattlegging eller salg av varer, som for eksempel olje, for å finansiere krigføring.
• Integrering er et kjernepunkt. Våre samfunn kjennetegnes av mangfold, da må vi finne måter der alle gis reelle muligheter for å leve gode liv. At man opplever seg som en naturlig del av våre samfunn med de krav, forventninger og goder som følger med. Forebyggende virksomhet i særlig utsatte miljøer er viktig.
• Det er mulig å avverge terror. Etterretning og overvåking er viktige virkemidler for å avdekke angrep i forkant av aksjoner. Det stiller vårt samfunn og oss som enkeltpersoner overfor stor utfordringer. Hvor mye overvåking er vi villige til å akseptere for å være trygge? Men uansett hvor mye etterretning man har, vil man aldri klare å avverge alt. Da er det avgjørende at vi har kontraterrorstyrker og et hjelpeapparat som fungerer best mulig og sømløst – når det er for sent og skadebegrensning er det som gjelder.

Det er hvordan disse virkemidlene virker sammen som kommer til å avgjøre hvordan vi lykkes i kampen mot terror.

På twitter: @MalinStenson

• Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter