Debatt

Kort sagt, fredag 30. april

  • Debattredaksjonen

Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg. Foto: FOTO: Ketil Blom Haugstulen / Ellen Eriksen

Equinor-reklame i Aftenposten. Frontkjempere. Kampflyet F-35. Dette er dagens kortinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Equinors fossilpropaganda skal ikke stå uimotsagt

Aftenpostens flater er blitt reklameplakater for olje- og gassindustrien. Nå må avisen kjenne sitt samfunnsansvar. I A-magasinet kan vi for tiden lese helsider med reklame fra lobbyorganisasjonen Norsk Olje og Gass. Dette forkludrer både samfunnsdebatten og egen troverdighet når Aftenposten knytter seg så tett opp til oljebransjens historiefortelling.

Oljebransjens eksistens er avhengig av politisk velvilje. Derfor har Norsk Olje og Gass en direkte interesse i å påvirke norske velgere, og de store markedsføringsbudsjettene spiller en viktig rolle i dette arbeidet.

Reklame er, i motsetning til debatter og kronikkutvekslinger, en arena der oljebransjens argumenter får stå uimotsagt. I reklamen fra Norsk Olje og Gass i A-magasinet påstås det at kutt i norsk oljeproduksjon ikke bidrar til globale utslippskutt. Det impliseres at norsk olje er bedre for miljøet enn annen olje. Ingen av delene er riktig. SSB og ledende norske økonomer argumenterer for at oljekutt er effektiv klimapolitikk.

Norske mediehus bør håndheve sine retningslinjer strengere om resultatet er at reklame tuftet på feilaktige påstander og med politiske påvirkningsformål får stå uimotsagt.

Aftenposten skal bidra til, og verne om, en opplyst og kunnskapsbasert samfunnsdebatt. Å la oljelobbyen presentere unyanserte og spekulative påstander på reklameplass er et svært lite konstruktivt bidrag.

Ulrikke Torgersen, førstekandidat til Stortinget for MDG Rogaland


Forskning og fakta om frontkjemperne

Historikerne Vegard Sæther og Knut F. Thoresen skriver i Aftenposten at vår kritikk av NRK-serien Frontkjempere mangler «faktagrunnlag» (Aftenposten 22. april).

Den eksisterende forskningen gir angivelig ikke grunnlag «for å trekke generaliserende slutninger» om «grunnleggende motivering, antijødiske ideer, krigsforbrytelser og forhold som angår etterkrigstiden». De kritiserer også HL-senterets Waffen-SS-prosjekt for i utilstrekkelig grad å ha benyttet Riksarkivets landssvikarkiv og for angivelig ikke å ha inkludert «hovedaktørene» (SS-veteranene).

Både innlegget og andre uttalelser fra de to vitner om at de har misforstått fundamentalt hva som skal til for å «trekke generaliserende slutninger». I mange tilfeller kan det være mer formålstjenlig å bygge en overordnet eller generaliserende slutning om et saksforhold på kilder som sier noe om gruppen som helhet, heller enn på studier av enkeltindivider.

Kravet om å studere «et representativt antall» frontkjempere er primært relevant for spørsmålet om deres NS-tilknytning. Her har vi allerede tilstrekkelig sikker kunnskap til å fastslå at et klart flertall av dem som lot seg verve, var medlemmer av NS. Sammen med vår øvrige kunnskap om vervingen gjør det at vi kan slutte at identifikasjon med NS og partiets nazistiske tankegods normalt var en nødvendig forutsetning for å havne i Waffen-SS.

Sæther og Thoresens betoning av landssvikarkivet og «hovedaktørene» reflekterer den samme naiviteten som har preget filmskaperne bak Frontkjempere. Tror de to virkelig at sannheten om frontkjempernes motiver, deres forhold til nazismen og eventuelle involvering i krigsforbrytelser kan leses ut av det de tidligere SS-soldatene selv forklarte da de sto tiltalt for landssvik etter krigen, eller eventuelt ut av deres senere beretninger?

Hvis det er noe forskningen kan fastslå med sikkerhet, er det at SS-veteranene har formidlet en selektiv og tilpasset versjon av sin egen historie i etterkrigstiden. Det kan også konstateres at denne mytiske versjonen har fått betydelig gjennomslag i Norge, ikke minst ved hjelp av velvillige og ukritiske historieskrivere.

Dersom Sæther og Thoresen er kritiske til konklusjonene i den eksisterende Waffen-SS-forskningen, er det et rimelig krav at de selv leverer forskningsbidrag der de begrunner sine alternative tolkninger. I det minste må det kunne forventes at deres offentlige kritikk har et faglig grunnlag. Så langt mangler begge deler.

Sigurd Sørlie, førsteamanuensis, Institutt for forsvarsstudier, Forsvarets høgskole, Terje Emberland, seniorforsker, HL-senteret, Lars Borgersrud, historiker, dr.philos. og Arnfinn Moland, historiker


Hvor er de «billige» kampflyene?

I en kommentar til mitt innlegg 9. april spør Per Bøthun (16. april) retorisk om det finnes billige kampfly. Svaret er nei, men Bøthun villeder når han trekker frem hva Brasil betaler for JAS Gripen: Det er en såkalt Super JAS med sterkt fordyrende modifiseringer. En vanlig JAS-39E oppgis i fagtidsskrifter å koste omtrent halvparten av en F-35A.

Det er likevel driftskostnadene som er mitt hovedpoeng. Det har vært mystisk for flere enn meg at Forsvaret mener å kunne drifte F-35 for litt over tredjeparten av hva andre land erfarer.

Brigader Jarle Nergård kan fortelle i Aftenposten 26. april at i timeprisen for flyvningene regnes ikke de faste kostnadene med, kun de variable som drivstoff og vedlikehold. Mesteparten av kostnadene holdes altså utenfor.

Det er alvorlig dersom stortingsrepresentantene som vedtok langtidsplanen for Forsvaret i fjor, ikke er klar over hva de reelle driftskostnader for kampflyvåpenet er, og hva de potensielt vil medføre av svekket evne til å bedre personellsituasjonen og modernisere våpen og materiell i land-, sjø- og cyberforsvar i årene fremover.

Oddmund H. Hammerstad, tidl. statssekretær i Forsvarsdepartementet (H)

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Andre verdenskrig
  3. Frontkjempere
  4. F-35
  5. Equinor