Nei, Michelet, vi skjulte ikke Sønsteby-rapport for deg
Vi kan dokumentere at du har fått utlevert denne kilden.
I Aftenposten 29. november skriver forleggerne Frode Molven, Trygve Riiser Gundersen og Per Nordanger at Marte Michelet har behandlet temaer som i liten grad er behandlet før, og aller minst av historikere ved landets akademiske institusjoner. De konkluderer: «Behovet for utfyllende undersøkelser – og flere bøker – er åpenbart.» Jeg er enig.
Vi trenger mer kunnskap. Norges Hjemmefrontmuseum (NHM) ser det som sin kjerneoppgave å tilrettelegge for det viktige arbeidet som skal gjøres. For å lykkes med dette må vi ikke bare være, men også oppleves nøytrale i vår arkivforvaltning. NHMs samlinger er for absolutt alle. Vi forvalter dem på vegne av fellesskapet.
Strålende attest
I tiden etter at Elise B. Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuens «motbok» ble publisert, har Michelet kommet med ytringer som kan forstås dithen at vi har holdt materiale skjult for henne. Det er viktig for meg å korrigere inntrykket som etterlates.
Men først: Michelet har også gode erfaringer med NHM. På s. 347 i boken Hva visste hjemmefronten? skriver hun at ansatte ved NHM «har vært ekstraordinært behjelpelige og fleksible. De har flere ganger gitt meg tilgang til lesesalen på kort varsel, latt meg sitte etter ordinær stengetid, og har svart på alle mine forespørsler med en imponerende oversikt, effektivitet og presisjon». En strålende attest.
Partisk?
Michelet virker imidlertid ikke alltid å være like positiv til at vi tar vårt samfunnsoppdrag på alvor. Hun har registrert at vi også tilrettela innsyn for historikerne Berggren, Bruland og Tangestuen i forbindelse med deres «motbok». Hun skriver i Aftenposten 27. november at «i tett samarbeid med Hjemmefrontmuseet har forfatterne kunnet dekke over langt mer enn jeg alene klarte å gjøre».
Det er jo riktig. Vi nedla for Berggren, Bruland og Tangestuen, slik vi gjorde det for Michelet, en betydelig innsats. Jeg er glad for at vi som arkivinstitusjon klarer å utføre vår viktigste oppgave – å tilgjengeliggjøre dokumentarisk materiale – på en god måte.
Men når hun bruker frasen «tett samarbeid», kan det se ut til at Michelet mener at vi stiller oss partisk til undersøkelsene som gjøres i våre samlinger, og at vår behandling av besøkende avhenger av hvem de er og hvilke prosjekter de måtte ha. Slik er det ikke.
Michelet fikk Sønsteby-rapport
Ethvert arkivsøk er et samspill mellom den arkivansatte og den eller de som spør. Jo mer detaljert en forespørsel er, jo mer vellykket blir søket.
At tre historikere med lang samlet fartstid innenfor okkupasjonsstudier er i stand til å søke mer effektivt i våre 600 hyllemeter enn en journalist med mindre erfaring fra forskningsfeltet, er ikke overraskende. Det er heller ikke et uttrykk for at vi har favorisert Michelets kritikere.
I Vårt Land 25. november antyder Michelet at hun er blitt avskåret fra å se en rapport skrevet av Gunnar Sønsteby: «Den rapporten fikk ikke jeg tilgang til», sier hun. Hun gjentar et lignende budskap i sin Aftenposten-kronikk to dager senere: «Jeg etterlyste naturlig nok denne rapporten i Hjemmefrontmuseets arkiv da jeg jobbet med boken min, og fikk beskjed om at den ikke var bevart.»
Vi kan dokumentere
Michelet åpner for at det kan ha oppstått en misforståelse. Men vi kan dokumentere at hun har fått utlevert denne kilden. Vår arkivprotokoll og besøksprotokoll bekrefter at Michelet våren 2017 hadde mappen merket NHM 16J AS-8/64 til sin disposisjon i tre dager. Denne mappen inneholder, blant annet, rapporten fra Gunnar Sønsteby til Stockholm, datert 26. oktober 1942.
Hva hun gjorde med kildematerialet på vår lesesal, vet jeg ikke. Det er jo mulig at hun ikke leste Sønsteby-rapporten. Det er mulig hun ikke festet lit til den. Det er mulig hun overså den. Sånt kan skje. Men hun fikk altså tilgang til den.
Marte Michelet er høyst velkommen til oss, både for å se dokumentasjonen av hennes besøk i 2017, klare opp i eventuelle misforståelser og for å gjøre ytterligere søk i våre samlinger.
Norges Hjemmefrontmuseum forvalter viktige historiske kilder. Vår eneste interesse som arkivinstitusjon er å utføre vårt samfunnsoppdrag på best mulige måte.
