Hvilke ytringer skal fellesskapet tåle?
Hvis konflikt er målet, så har kommisjonen vunnet frem.
Ytringsfrihetskommisjonen har fått kritikk. Det tåler flere av dets medlemmer dårlig. Spesielt får det skribent Kjetil Rolness til å reagere i Aftenposten på lørdag.
Mange begreper har dukket opp i lys av kunstnerorganisasjonenes brev til Ytringsfrihetskommisjonen. Sensur, «guilt-shaming», scenenekt og boikott. Hvilket begrep skal man så bruke på Rolness og hans likemenn? Det er ikke så lett å forstå hva som foregår her.
Skjev virkelighetsforståelse
Kjersti Løken Stavrum er leder av Ytringsfrihetskommisjonen. Både hun og Rolness har presisert at kommisjonen er midt i arbeidet og ikke har konkludert ennå. Så hvorfor skal vi nå alle måtte vite hva de mener?
Rolness’ maktanalyse virker en smule ute av fokus. I alle fall gir det en relativt skjev virkelighetsforståelse av kunsterhverdagen.
Rolness hevder at det finnes en liten, elitistisk Oslo-basert gruppe kunstnere. Disse får rollen som en «allianse av velartikulerte, velutdannede fagpersoner fra hovedstadens kulturmiddelklasse som hevder å få sin ytringsfrihet begrenset av ’trollene’ på nettet».
«Trygge rom»
Disse fremstiller seg som utsatte ofre og søker beskyttelse fra det han kaller for «hånlatter fra folkedypet». Ikke nok med det: «Kunstnerisk frihet har de. Offentlige midler får de. Nå krever de også kunstnerisk trygghet.»
Jeg skal ikke raljere over begrepet «kunstnerisk trygghet». Det er ikke kunsten som skal være trygg. Det har den aldri vært og blir det heller ikke.
Den er usikker, den drives frem av det søkende, kan være famlende, subtil, og er eksistensiell. Den virker forbi ordene, og er vi heldige, så flytter den oss til et annet sted enn vi var før vi møtte den.
Men begrepet «trygge rom» er noe helt annet. Begrepet dukket opp på amerikanske universiteter, spesielt i etterkant av #metoo-bevegelsen. Litteraturviter Toril Moi skriver godt om dette allerede i 2018.
Moi beskriver følelsen av utsatthet som mange opplever og som hun, en hvit person ikke møter på. Behovet for et trygt rom bør være en åpenbar rett for alle studenter, skriver Moi.
Vant til kritikk
Men kan man forvente at man aldri blir møtt med utfordrende meninger gjennom et studieforløp? Selvfølgelig ikke.
Kunstnerne er vant til kritikk. De får kritikk gjennom anmeldelser og fra å møte publikum. Det de har bedt om anerkjennelse for, er at de blir trakassert.
I arbeidslivet ellers er hverken trakassering eller hets et skjellsord. Det blir tatt på alvor. Vi vet også fra arbeidslivet at trakassering påvirker oss. Kanskje ikke den første gangen, men over tid.
Dette handler hverken om kunst eller ytringsfrihet. Men det handler om ytringer. Hvilke ytringer skal fellesskapet tåle?
Kaos og konflikt
Sosiale medier er ikke et trygt sted, noe også Rolness viser når han siterer en kunstners opphetede replikk i en Facebook-tråd. Det er heller ikke trygt å journalistisk ytre seg, slik Begard Reza, generalsekretær i Salaam, har gjort, da hun trakk seg fra kommisjonen.
Både Rolness og Stavrum forsøker å undergrave hennes autoritet ved at hun ikke har vært til stede på alle møtene. Imøtekommer det hennes kritikk?
Kommisjonens ønske om å møte kunstnerne sammen med Sløseriombudsmannen er et unødig grep som har ført til kaos og konflikt.
Hvis konflikt er målet, så har kommisjonen vunnet frem. Hvis det var dialog de har ønsket, har de åpenbart feilet.
Ytringsplikt?
Har ikke kunstnerne rett til å takke nei? I så fall, når ble ytringsfrihet til ytringsplikt? Og hvem er den egentlige makteliten? Er det regjeringen, en regjeringsoppnevnt kommisjon? Eller er det journalistene med nærmest ubegrenset spalteplass i de største Schibsted-eide aviser? Eller kunstneren som vier seg til poetikken og det usagte i dansen?
Evner Rolness virkelig ikke å se hvem som er den velutdannede fagpersonen fra hovedstadens kulturmiddelklasse her?
Det er ellers synd at diskusjonen har havnet i en situasjon hvor vi grenser rundt enten et «ytre høyre» eller et «vi» på den radikale venstresiden. Når det er sagt, er det nettopp her, i det ytre grenselandet, ytringsfriheten som oftest blir satt på prøve.
