Debatt

Kort sagt, fredag 18. juni

  • Debattredaksjonen
Vi samler opp avisens kortinnlegg i spalten «Kort sagt». Her er dagens innlegg.

Folkefinansiering. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hvem advarer mot folkefinansiering?

På Aftenpostens forside den 9. juni strålte en lykkelig bareier som hadde fått låne penger av folket. Mens baren ble realisert til eierens og kundenes glede, får også de som låner ut pengene avkastning i form av rente. En vinn-vinn-vinn-situasjon.

Visstnok skulle både eksperter og tilsyn advare mot denne formen for investeringer. Dette er unyansert og upresist.

Ifølge eksperten som siteres i saken, går låntagerne til folkefinansieringsaktørene fordi de ikke får lån i banken. Det er feil. Mange låntagere hos folkefinansieringsaktørene låner også penger i banken. Fleksibilitet, mulighet for tidlig eller større belåning, markedsvalidering og ambassadører er grunner låntagerne trekker frem som årsak til at de velger finansiering fra folket. Dessuten er det mange kredittverdige virksomheter som sliter med å reise kapital fra tradisjonelle kilder.

Folkefinansiering kobler kapital og kapitalsøkere på en effektiv måte, og det er bred politisk enighet om at folkefinansiering representerer et viktig bidrag til norsk næringslivsutvikling. Dette er pekt på både av Kapitaltilgangsutvalget her hjemme og av EU som har innført regelverk som legger til rette for folkefinansiering. Reglene ivaretar de bekymringene som ble reist i saken, og er under innføring i Norge.

Norge trenger profesjonelle og innovative systemer for å sikre kapitaltilgang til dem som vil skape noe. Det vi ikke trenger, er dårlig funderte advarsler og bekymringer som har gått ut på dato.

Linn Hoel Ringvoll, leder, Norsk Crowdfunding Forening og daglig leder, Kameo Norge


Aktiv og passiv klimapolitikk

Det var med en viss undring vi leste tankesmien Manifests Jonas Algers’ replikk 12. juni til en kommentar vi hadde 7. juni, til Martin Sandbus søndagskommentar 30. mai. Algers stiller spørsmål ved om «Norge er bedre posisjonert enn USA for utfordringer som gjelder omstilling av økonomien». Vi mener Norge er det, og i vårt innlegg kom vi med flere argumenter for hvorfor. Det hindrer ikke at vi sikkert også kan lære noe av USA og andre lands erfaringer, noe vi også påpekte.

Det er ganske forbausende at en representant for en tankesmie et godt stykke til venstre i det norske politiske landskapet er så positiv til amerikansk økonomisk politikk og tilsynelatende mener at den er mer i tråd med den nordiske modellen enn politikken i Norge er.

Algers kan umulig ha lest mye av det som er utgitt i regi av Civita, eller av utredninger vi har skrevet, når han hevder vi står for en passiv tilnærming til klimaproblemene.

Han bør for eksempel lese rapporten fra Klimaomstillingsutvalget, ledet av Kristin Halvorsen og Vidar Helgesen, og som Civita var en av initiativtagerne til. Det er ikke passivt å legge hovedvekten på at forurenser skal betale og så la markedet vri innovasjon, produksjon og forbruk i grønn retning, istedenfor å subsidiere og la staten peke ut hva som skal produseres. Det er heller ikke særnorsk.

Ifølge Financial Times fremhever EU-kommisjonens Frans Timmermans at karbonprising er en hjørnestein i EUs miljøpolitikk fordi det er så effektivt.

Kristin Clemet og Steinar Juel, Civita


Uetisk om forskning

Kristian Gundersen anklager 10. juni helsemyndighetene for å ha stoppet viktig koronaforskning og hevder at «vår villighet til å delta i slike studier er (…) en del av samfunnskontrakten». Det dreier seg om randomiserte studier, der en kontrollgruppe gis et uvirksomt stoff eller skjermes for det man vil teste virkningen av. Som Gundersen påpeker, kan slike studier innebære at «noen, kanskje dødssyke, pasienter ikke får den medisinen man har tro på».

Forskningsetikken stiller strenge krav til slike studier. Deltagelse må være frivillig, og det innebærer at forsøkspersonene må få informasjon om at de uten å vite det kan havne i kontrollgruppen. Kravet om informert samtykke er ikke oppfylt hvis en person har en så sterk interesse at tilbudet om å delta er «an offer he can't refuse».

Borgere har altså ingen plikt til å delta i randomiserte medisinske studier. Derimot har regjeringen plikt til å forsøke å beskytte hver enkelt borger mot andres skadelige adferd. Hvis den hadde tillatt potensielt livs- eller helsefarlige studier uten at det forskningsetiske kravet om informert samtykke var oppfylt, ville den ha forbrutt seg mot denne grunnleggende plikten.

Men kravet er neppe oppfylt i Gundersens eksempel, «konsertforsøket», siden konserthungrige mennesker vil være tilbøyelige til å bagatellisere smittefaren etter nedstengningen av samfunnet.

Vi skal være glade for at helsemyndighetene ikke har lagt seg på Gundersens linje – selv om vi kan ha gått glipp av viktig kunnskap om pandemien.

Jens Saugstad, professor i filosofi, Universitetet i Oslo

  • Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Kort sagt