Problematisk valgordning

Hallvard Bakke går til angrep på kritikerne av valgordningen (10. september), og hevder at «en stemme i Finnmark teller akkurat like mye som en stemme i Oslo». Dette er en bekvem halvsannhet. Det er riktig at for utjevningsmandatene er det likegyldig hvor velgerne har stemt. Hvis de partimessige skjevhetene etter at distriktsmandatene er fordelt ikke er for store, rettes de opp av utjevningsmandatene. Da vil ulikheten i antall velgere pr. stortingsrepresentant ikke smitte over på partifordelingen i Stortinget.

Likevel er det uomtvistelig at det står langt færre velgere bak en representant fra Finnmark enn en fra Oslo; en stemme i Finnmark teller langt mer enn noe annet sted i landet. Arealfaktoren i valgordningen ligger bak denne ulikheten. Det kan gis argumenter for at en utkant som Finnmark skal overrepresenteres, skjønt de er svake. Langt vanskeligere å forstå er det at Sogn og Fjordane eller Hedmark skal begunstiges sammenlignet med nabofylker. Arealfaktoren er i seg selv helt vilkårlig, og den gir vilkårlige utslag. Noen partier begunstiges fremfor andre, og det skapes lett skjevheter som utjevningsmandatene er for få til å rette opp.

BJØRN ERIK RASCH

professor, Universitetet i Oslo