Debatt

La oss bli tydelige i barneverndebatten: Det er DEG de demonstrerer mot | Storø og Backe-Hansen

  • Jan Storø, førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og medlem av Barnevernpedagogene i Akademikerforbundet
  • Elisabeth Backe-Hansen, forsker I ved Høgskolen i Oslo og Akershus
Demonstrasjonene retter seg nemlig ikke mot barnevernet i sitt innhold. De retter seg mot deg. Og mot meg og alle de andre som kaller seg nordmenn, skriver artikkelforfatterne.

Dette er sivilisasjonsstrid, ikke debatt om noen skarve barnevernssaker.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Har du fulgt med på demonstrasjonene mot barnevernet i rundt 60 byer i 20 land i det siste? Og faktisk trodd at de rettet seg mot norsk barnevern?

Da er du ikke alene. Du er heller ikke alene om å ha tatt grundig feil.

En av grunnene er at heller ikke pressen har forstått hva som foregår.

Retter seg mot Norge

Disse demonstrasjonene retter seg nemlig ikke mot barnevernet i sitt innhold.

De retter seg mot deg. Og mot meg og alle de andre som kaller seg nordmenn.

De retter seg mot Norge som nasjon og hvordan vi tenker om familie og statens rolle i å beskytte barn som trenger det.

Og vi kan gjerne trekke det enda lenger: De retter seg mot de kreftene i de aktuelle landene som arbeider for barnebeskyttelse i sine egne land.

Dette er en sivilisasjonsstrid

Den internasjonale grenen av «barneverndebatten» er nemlig ikke en barneverndebatt.

Det er en kulturkamp, der et gammeldags patriarkat står mot den opplyste, moderne tid.

Jan Storø.

Det er kulturen der foreldre skal ha lov til å tukte sine barn fysisk, som står imot en kultur der dette ikke tillates, der barnet sees som selvstendig rettssubjekt.

Dette er sivilisasjonsstrid, ikke debatt om noen skarve barnevernssaker i det lille landet her oppe i nord.

Arumenterer for at foreldre eier sine barn

Det finnes enkeltsaker som er dårlig håndtert i norsk barnevern. Det er svært viktig at vi gjør det vi kan for å rette opp dette.

I det siste har en sak fra Nord-Vestlandet som berører en norsk-rumensk familie vært i fokus.

Om kvaliteten på barnevernarbeidet har vært dårlig i denne saken, vet vi ikke. Og det vet heller ingen av demonstrantene.

Elisabeth Backe-Hansen.

De aller fleste av dem protesterer nemlig egentlig mot at det i det hele tatt finnes et barnevern. At staten i det hele tatt kan gripe inn i en familie.

Når vi ser nærmere på de meste aktive gruppene, får vi raskt øye på kristenfundamentalistene, og i særdeleshet den internasjonale pinsebevegelsen.

Der i gården har de nemlig mobilisert, og de er mange. De argumenterer, delvis skjult, for at foreldre eier sine barn og kan gjøre hva de vil med dem.

En slik måte å organisere familier på sluttet vi med på femtitallet. At pinsebevegelsens norske gren nekter å slutte seg til fordi de vet at Norge ikke driver med religionsforfølgelse, er et tegn på rakryggethet i deler av dette miljøet.

Hvem tar tak i utfordringene?

Elvis Chi Nwosu, varamedlem til Oslo bystyre for Ap og støtteperson for flere innvandrerfamilier som er i kontakt med norsk barnevern, forklarte i et innlegg i Klassekampen 18.4. hvordan mange barnevernmotstandere tenker: «Hvordan vi i Norge gjør dette, er for mange uforståelig. Man synes det er ubegripelig at et land kan ha myndighet til å frata foreldreomsorgen for barn (…). Det oppfattes som maktmisbruk og inngrep i familiens private forhold og har opprørt mange miljøer.»

Dette er sivilisasjonsstrid, ikke debatt om noen skarve barnevernssaker

Slike oppfatninger skal vi hverken le av eller fordømme. Det er ikke underlig at folkevandringene i vår tid er utfordrende både for dem som vandrer og for dem som bor i landene som mottar nye innbyggere.

Men hvem tar tak i utfordringene? Hvem hjelper oss til å forstå og håndtere?

Det er ikke mange som har det overblikket og ønsker å innta en slik rolle. De få som finnes, synes dessuten sjelden i mediene. Antagelig fordi heller ikke journalistene har oppdaget hva som skjer.

Det sentrale: Barn skal beskyttes

Norsk lovgivning på barneområdet har en lang tradisjon for å bistå barn som opplever utrygghet, vold, overgrep og omsorgssvikt, enten det er i familien eller andre steder.

Norge er altså enig med seg selv om at barn skal beskyttes. Denne sentrale verdien er udiskutabel

Særlig i tiden etter annen verdenskrig har dette vært et prinsipp det ikke har vært noen som helst uenighet om i Stortinget. Denne siden ved lovgivningen har vi dessuten styrket de siste årene.

FNs Barnekonvensjon er ratifisert og går foran norsk lov i saker der disse to står mot hverandre.

Norge er altså enig med seg selv om at barn skal beskyttes. Denne sentrale verdien er udiskutabel.

Barnevernlovgivningen er en helt essensiell del av den moderne velferdsstaten. Ett av dens prosjekter er å trygge sine innbyggere, store som små. Det er i et slikt lys vi må se demonstrasjonene.

Likeledes forplikter den Europeiske Menneskerettighetskonvensjonen staten til å gripe inn hvis barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt eller overgrep.

Provinsiell og uinformert pressedekning

I dette perspektivet er det interessant å se på hva norsk så vel som internasjonal presse forstår av hendelsene og av de kulturelle og politiske konsekvensene de leder til. Vi påstår: nesten ingenting.

Det siste årets pressedekning av norsk barnevern er provinsiell og uinformert

Det foregår kulturkamper rett for nesen på oss som er innbyggere i det moderne flerkulturelle samfunnet. Disse er ikke pressen på sporet av i det hele tatt.

Det siste årets pressedekning av norsk barnevern er derfor provinsiell og uinformert.

Den er dessuten pressefaglig mangelfull, hvilket kanskje er enda mer problematisk.

Det at Norge er spesielt utpekt er i stor grad tilfeldig.

Alle land i vår kulturkrets har et barnevern. Internasjonal statistikk forteller dessuten at antall omsorgsovertagelser i Norge ligger omtrent midt på treet sammenlignet med land i vår nærhet.

Vi snakker altså om en kulturell og politisk strid langt utover hva norsk barnevern holder på med.

Opptrer som nyttige idioter

Dette er et av de mest brennbare spørsmålene i vår tid. Nettopp derfor er det svært trist at enkelte hjemlige debattanter nå opptrer som nyttige idioter og blander sine små kort med de store, prinsipielle.

Myter om slemme stater selger godt

Slike aktører er spesielt nyttige for journalister som søker stoff med konfliktpotensial framfor informasjonsverdi.

De siteres heftig i den moderne medievirkelighetens klikke- og delingsregime, der selvstendige undersøkelser ser ut til å forekomme sjeldnere enn tidligere.

Kopimaskinjournalistikken ser ut til å ha gode kår. Myter om slemme stater selger godt.

Demonstrasjonene retter seg mot deg og meg. Mot et moderne tankesett der barn har rett på beskyttelse.

Når skal journalistene forstå dette, og bruke en slik forståelse til å rapportere om de dype og viktige samfunnsendringene vi er midt oppe i?

Red. anm.: Jan Storøs tittel er blitt endret i ettertid til «førstelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus og medlem av Barnevernpedagogene i Akademikerforbundet».


På Twitter: @storojan

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.


Les mer om

  1. Barnevern