Å ikke nevne kong Olavs personlige utfordringer, ville gjort ham mindre menneskelig

  • Tore Rem
Det ble ikke skrevet om kong Olavs dysleksi i norsk offentlighet før ett år før han døde. Da hadde selvsagt alle som hadde hørt ham fremføre taler fra manuskript, merket seg hvordan han slet, skriver debattanten. Bildet viser kong Olav klar til seiling i 1974.

Vi må bedre forstå vilkårene for kongens gjerning.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Erle Marie Sørheims anmeldelse av min bok «Kong Olav V. Ensom majestet» i Aftenposten 1. oktober har avfødt kritikk fra forskerhold (Hilda Sønsterud, 6. oktober). Når jeg selv kort griper ordet utenfor bokens permer, er det for å tilby et par kommentarer og sette uenigheten i sammenheng.

Olav ble «gla’Kongen»

Min første kommentar gjelder kong Olavs alkoholinntak. Sørheim må ha fått det for seg at kong Olav var alkoholiker, og irettesetter meg. Hun mener jeg konkluderer «oppsiktsvekkende naivt». Tjenere får nemlig konger opp av sengen om morgenen, forklarer hun.

Jeg takker for tipset, men velger å holde meg til mer troverdige kilder enn Aftenpostens kritiker. At kongens økende tendens til å sovne på offentlige steder hadde noe med alkohol å gjøre, er for øvrig ikke belagt. Mer alvorlig er Sørheims behandling av kongens taleutfordringer. Helt fra skoledagene av strevde Olav med dysleksi.

Han hadde også en latter som tidlig ble beskrevet som nervøs, selv om den etter hvert ble forvandlet til en ressurs: Olav ble til «Olaugh», slik amerikanerne ville ha det til. Han ble «gla’Kongen».

Under krigen omtalte britisk presse den norske kongeliges latter likevel som en «underlig talefeil», og den fortsatte å være påfallende.

Dømt til å skyves ut i offentligheten

I tillegg til dette diskuterer jeg en tredje kongelig utfordring, nemlig kong Olavs løpsktalende trekk, på engelsk «cluttered speech». For en utdyping av det vitenskapelige viser jeg gjerne til Sønsteruds innlegg.

Mitt eget viktigste poeng er at til sammen utgjorde dysleksien, den tilsynelatende ukontrollerte latteren og den løpske talen tidvis betydelige utfordringer for en person som var dømt til igjen og igjen å skyves ut i offentligheten.

Det ble ikke skrevet om kong Olavs dysleksi i norsk offentlighet før ett år før han døde. Da hadde selvsagt alle som hadde hørt ham fremføre taler fra manuskript, merket seg hvordan han slet. Hadde Olav gått bort uten nyhetssaken i januar 1990, vil jeg regne med at Sørheim hadde inntatt samme holdning som til løpsk tale. Dysleksien burde ikke vært omtalt. Det ville handlet om «spekulering» og «fjerndiagnostisering».

Personlig tror jeg ikke at det er slik verden beveger seg fremover. Når jeg har valgt å skrive om kongens løpske tale, er det for bedre å forstå vilkårene for hans gjerning. Å skulle skrive kong Olavs biografi i dag uten å gå inn i denne problematikken ville, slik jeg ser det, være misforstått diskret – foruten at det ville gjort kongen mindre menneskelig.

Et nyansert portrett av et menneske

Trebindsbiografien om kong Olav er skrevet for monarkister så vel som republikanere. Har jeg fått til det jeg har satt meg for, gir den et nyansert portrett av et menneske og en konge, foruten å være et bidrag til norgeshistorien og forståelsen av oss selv.

Jeg håper at andre vil tenke videre rundt biografiens implikasjoner, om hva et såpass inngående portrett av vår folkekjære konge kan bety for vår forståelse av ham, og dessuten for de større samtalene vi bør føre, om fortiden så vel som om statsformen.

For meg ville det i det hele tatt vært en slags drøm om biografien om kong Olav V av Norge fikk et liv som overskrider horisontene til avisanmelderiet anno 2022.