«Nyskapende arkitektur» ved Oslofjorden
Er det greit at gamle Furet Værbitt «blir røsket i» på denne måten av tomteselgere, arkitekter og utbyggere?
Et brutalt nybygg på St. Hanshaugen omtales av kommentator Nazneen Khan-Østrem i Aftenposten 15. april. Bygget bryter med nabolaget og vekker harme. Som så mye annet som søkes bygget i Oslo. Hun konkluderer: «Oslo har slett ikke vondt av å bli røsket i av og til» og «nyskapende arkitektur må ha plass i Oslo».
Bygget vil uansett bli stående. Med «høy egenverdi og mulighet til å berike nærområdet», ifølge Plan- og bygningsetaten. Melding mottatt!
Ett hus i én gate
Man kan eventuelt grøsse litt og haste videre. Men andre byggepåfunn i Oslo-området setter større estetiske fotavtrykk.
Hvorfor vekker de ikke samme harmen blant arkitekturopprørere og øvrige estetisk orienterte medborgere?
Oslo er byen mellom det blå og det grønne, med en fabelaktig innseiling gjennom Oslofjorden. Den oppleves av titusenvis av turister på cruiseskip og Kiel- og danmarksbåtene. Fritidsbåtfolket og fjordnære beboere likeså.
Samfunnet burde stelle ytterst hensynsfullt med denne naturressursen. Men gjør vi det?
31 klosser langs en fjord
Like ved det gamle fergeleiet på Storsand på Hurum ligger et felt med fritidsboliger, bygget for fire-fem år siden. Etter at skråningen var flådd ned til berget, ble det satt på plass 31 «kloninger» pluss parkeringshus, struttende som stabbesteiner.
Det kastes ikke bort penger på sprengning for å legge bygningene inn i terrenget. BYA-bestemmelsene (bebygget areal) fremmer kloss og kasse-arkitekturen, skråtak er ikke økonomisk i en kvadratmeteranalyse.
Folk i Drøbak har døpt bebyggelsen for «bikubene».
Kanskje var det naboprotester før bygging? Vi i Drøbak har fjorden mellom oss og tiltaket og ble aldri rådspurt.
Vi som mener dette burde vært føyet harmonisk inn i omgivelsene – vi har fått et rusk i øyet som aldri går bort.
Et kollektivt tap
En mer «musikalsk» løsning hadde gitt både eierne og oss som ser det utenfra, mer attraktive bygg.
Jeg var der for å ta bilder i mai 2020, og en av huseierne ble mistenksom:
«Er du fra pressen?»
Nei, jeg ville bare se nyskapningene på nært hold.
«Du liker det kanskje ikke? Hjemme hadde vi nok ikke fått sette opp dette», sa fyren.
Ingen grunn til fiendskap, vi forsto hverandre.
«Vi har nå mye bedre utsikt vi, som kan gløtte over på gamle Drøbak», smilte han til slutt.
Han, som hadde slått til på en relativt rimelig og bynær fritidsbolig, var også brydd over den vulgære estetikken.
Hva blir det neste? Er det greit at gamle Furet Værbitt «blir røsket i» på denne måten av tomteselgere, arkitekter og utbyggere? Har ikke Oslo, Oslofjorden og bygdene rundt noen estetiske kriterier for «nyskapningen»?
Det ser ikke slik ut.
