Medierevisjonen: Barnas hjelpeløse hjelpere | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen

Pressen kritiserer barnevernet. Igjen. Men hva kan vi egentlig forvente av en 22-åring med en enkel bachelor?

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Få ting er så hjerteskjærende trist som vonde barneskjebner. Unger som lever med omsorgssvikt. Unger som hjelpeapparatet ikke ser eller ikke forstår, og i aller verste fall: unger som mishandles og dør.

Det vi snakker lite om

Akkurat nå er det overgrep fra en stefar, og et dødsfall i Valdres som preger mediebildet. Sakene er helt ulike, men barnevernets håndtering står sentralt i begge. Helt naturlig og helt riktig.

Men til tross for at barnevernssaker stadig opptar pressen, er det ett moment det snakkes lite om: Hvem er egentlig barnevernsarbeideren?

Ingen vurdering av egnethet

For å få jobb i barnevernet i Norge stilles det ingen formelle kompetansekrav. Tro det eller ei.

De fleste satser likevel på utdanning, og da er det enten barnevernsstudiet eller sosionomutdanningen som er mest relevant. Her er det ingen opptakskrav utover generell studiekompetanse, og ved enkelte studiesteder kommer praktisk talt alle som søker inn.

Du trenger altså ikke å være spesielt faglig sterk. Det er heller ingen vurdering av egnethet, slik det for eksempel er ved politiutdanningen.

Dette skal du vite før du begynner på studiet

Tenk deg at du er 19 år, og at du akkurat har begynt som barnevernsstudent. Da skal du vite at du er kommet inn på den billigste studiekategorien som finnes i Norge.

  • Kullene er store og mesteparten av undervisningen er teoretisk i form av felles forelesninger.
  • Lærere med fersk, praktisk erfaring blir det stadig færre av fordi universitetene stiller krav om doktorgrad.
  • Når du skal ut i praksis, er det mest sannsynlig at du havner i en barnehage, på en skole eller i en fritidsklubb. Det er fordi det ikke er plass til særlig mange studenter ved barnevernskontorene. Om du får relevant erfaring i praksisperioden, er altså helt vilkårlig.

Etter tre år er du ferdig

Da er du 22 år. Du har kanskje ennå ikke flyttet hjemmefra, du har neppe barn, kanskje har du aldri vært i et parforhold.

Du har lært lite om rusproblematikk. Du kan ikke mye om barneoppdragelse i andre kulturer. Psykiatri-, volds- eller overgrepsproblematikk har du ikke mye kjennskap til.

Juss kan du bare litt om, og du har heller ikke rukket å gå i dybden på forholdet mellom makt og ansvar.

Staten stiller ingen krav om autorisasjon før du får deg jobb, så bare vær så god: Gå ut og finn ut hvilke foreldre som er egnet til å ta seg av barna sine og hvilke som ikke er det!

Det finnes kommuner med bare én ansatt

Så går det an å innvende at du alltids kan støtte seg på mer erfarne kolleger, men er det sant?

I min landsdel er det 87 kommuner – de fleste med eget barnevernskontor. I Tromsø og Bodø er det mange ansatte, men småkommunene har gjerne bare to eller tre. Ja, i enkelte kommuner består barnevernsavdelingen av én person. Gjennomtrekken er enorm. Tall fra 2011 viser at en tredjedel av staben skiftes ut årlig.

Kanskje fordi det er slitsomt å sitte nesten alene i en jobb der oppgavene er større enn handlingsrommet og lønnen er ganske dårlig. Du har svært få å kaste faglig ball med, du er svært utsatt for kritikk, og hvert feilskjær kan havne i VG.

Barnas skjebne i dine hender

Enda verre er det sikkert å tenke på at du har barnas skjebne i dine hender. Det du gjør kan bety himmel eller helvete, og det skal prege barnet resten av livet. For noen er en omsorgsovertagelse en skrikende nødvendighet. For andre er det en uopprettelig tragedie.

Det heter at tiltak fra barnevernet skal gi barnet et alternativ som er bedre enn det barnet hadde fra før. Det høres jo ut som en grei rettesnor, men her skal du få en liten nøtt fra virkeligheten å bryne deg på:

To brødre

I en kommune her nord sitter to afrikanske brødre på barnehjem. Faren kom helt alene til Norge som flyktning og fikk barna hit på familiegjenforening for tre år siden. Men faren slo sønnene sine, og derfor ble de tatt fra ham.

Til tross for mange forsøk fra barnevernets side er det ingen fosterfamilier som vil ha brødrene. De må nå belage seg på en hel barndom på institusjon i et land som er ganske fremmed. Faren sin kommer de heller ikke til å se mer. I tråd med norsk lov skal han nemlig sendes ut av landet.

Nå er det ingen som slår dem lenger, men det er heller ingen som elsker dem ubetinget, og som de kan knytte seg til for livet.

Hva ville du gjort for disse afrikanske guttene? Og før du svarer: Forestill deg at du er 22 år og bare har en enkel bachelor å lene deg på.

Mer å lese: