Ingen skam å snu | Knut Olav Åmås
Å ombestemme seg og skifte mening er visst det verste en nordmann kan gjøre offentlig.
Flere politiske partier ombestemte seg om ekstra etterlønn til stortingsrepresentanter først da saken ble offentlig, etter at de hadde stemt for i Stortinget. Det er sjelden å se en mer klossete snuoperasjon.
Likevel: Det er synd at det å ombestemme seg og skifte mening har så lav status i Norge i dag. Og det blir neppe bedre i en tid der konspirasjonsteorier, «fake news» og debatter med forakt for fakta sprer seg raskere enn den nøkterne, etterprøvde kunnskapen.
Skamfull og sønderknust
Her er noen av synonymene jeg finner for å «ombestemme seg»: bebreide seg selv, beklage, angre, gjøre helomvending, skamfull, sønderknust, være lei for.
Tydeligvis ingen ærefull handling...
Vi ombestemmer oss hele tiden i den private sfære, men også der kan det være vanskelig å stå for og snakke om. I det offentlige rom er det enda sjeldnere.
Hvor ofte har du hørt en politiker forklare at han har endret standpunkt fordi han har lært, og innsett at han rett og slett ikke kunne stå for det lenger? Uten å pynte på det som har skjedd?
Jeg kommer på to gode eksempler i farten:
- Stortingsrepresentant Henrik Asheim kjempet nylig for at Høyre skulle fjerne pappapermkvoten og vant frem. Så snudde han tvert om etter å ha gjort helt nye erfaringer da flere som sto ham nær ble fedre.
- Som Frp-formann sa Carl I. Hagen i 2005 at «fokuset på homofili er samfunnsnedbrytende. Å være homofil er ingenting å feire.». I 2015 ble han spurt av Vårt Land om han har skiftet mening på noe viktig område, og svarte: «I synet på seksuell legning. Jeg burde vært for partnerskapsloven, og innser at jeg har vært en bremsekloss for noen viktige saker.»
Bekreftelsesfellen
Jeg tror det kompliserte ved å ombestemme seg også kommer av at vi kontinuerlig leter etter bekreftelser.
I psykologien kalles dette «bekreftelsesfellen»: Vi ser ofte det som bekrefter våre egne oppfatninger, men er blinde for det som gir oss grunn til å skifte mening. Men det å la være å ta en ny beslutning er også en beslutning, også et valg.
Å endre standpunkt klart og utvetydig kan gi et inntrykk av at du vakler, vingler, er ubesluttsom. Og hvis du er reelt usikker på noe, er det ofte lettest å holde på det du først har gått for.
Tid og prestisje
Like vanskelig kan det være for en del ledere å ombestemme seg. Øyvind Kvalnes skriver om dette i Dagens Næringsliv 24. oktober:
«I beslutningspsykologi snakkes det gjerne om en «senket-kostnad-felle», en irrasjonell tendens mennesker har til å fortsette med en aktivitet som allerede har vist seg ikke å leve opp til forventningene, fordi vi har investert tid, prestisje og penger i den.»
Kvalnes har en delforklaring jeg tror er relevant: «Kanskje er det fordi det å snu faktisk oppleves som skammelig. Det innebærer en offentlig innrømmelse av egen feilbarlighet.»
Med de forsterkede tendenser til «post-fakta»-samfunn vi ser nå, bør vi dyrke tilbaketogets helter. De som ombestemmer seg, lærer og tar inn over seg ny kunnskap.
Det er dette som er rasjonelt, det er sånt som er modig, i dag.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten annenhver uke, og skriver da på egne vegne.
På Twitter: @KnutOlavAmas
