Debatt: Naturmangfold står i skyggen av klimakampen
Bare uker etter klimatoppmøtet i Marrakech starter nå et nytt globalt miljøtoppmøte. Det kan bare drømme om like mye oppmerksomhet.
Ikke fordi det nå er småtteri som står på spill: Raseringen av biologisk mangfold fortsetter. Arter dør ut flere tusen ganger raskere enn de ville gjort uten menneskenes innblanding. Naturressurser overutnyttes, og enorme naturarealer gjøres om til jordbruksland for å skaffe mat til Jordens raskt stigende befolkning.
Klimaendringene forsterker den negative utviklingen, noe som i seg selv skulle tilsi en mer samordnet innsats mellom de to feltene. Dessverre ser vi i stedet at den ene miljøkampen totalt overskygger den andre.
Hvorfor får klimakrisen så mye mer oppmerksomhet enn naturmangfoldkrisen?
Trolig virker klimaet mer konkret og lettere å forholde seg til enn «naturmangfold» – et begrep mange ikke forstår eller ser som noe fjernt fra deres egen hverdag. Dessuten er det internasjonale samfunnet grovt sett enige om hvilke tiltak som må til for å bremse klimaendringene – vi bare mangler den politiske viljen til å gjennomføre dem. For naturens mangfold er ikke bildet fullt så opplagt.
Skyter over mål
Lenge har hovedargumentet for naturmangfold vært at dette handler om bærekraftig utvikling, og at naturmangfold er en viktig forutsetning for såkalte «økosystemtjenester», det vil si de mange godene mennesket får fra naturen (rent vann, mat, tømmer, medisiner osv.).
Man forsøker altså å sette en økonomisk verdi på naturen. Dermed er naturmangfold ikke lenger bare en ren miljøsak, det er en sak som angår alle økonomiske sektorer, det være seg landbruk, fiskeri, skogbruk, gruvedrift, turisme og energi.
Denne «mainstreaming» av naturmangfold er blant hovedtemaene på toppmøtet i Cancún, der de mexicanske vertene har invitert ikke bare alle lands miljøministre, men også ministrene for de økonomiske sektorene.
Kronikk: Det klassiske naturvernet er i krise. Stå vakt om naturen! | Herborg Kråkevik
Det er selvsagt vanskelig å være imot en slik bred og utviklingsorientert tilnærming. Spørsmålet er imidlertid om man skyter over mål. Det hele blir så ambisiøst at man risikerer at det beste blir det godes fiende.
Denne brede tilnærmingen og all oppmerksomheten på økosystemtjenester, har nemlig gitt oppsiktsvekkende få resultater så langt. En midtveisevaluering av de 20 målene som ble vedtatt under Biodiversitetskonvensjonen i 2010, viser faktisk at de målene som har den bredeste og mest sektorovergripende tilnærmingen, er de som er lengst unna å bli oppfylt.
Tilbake til naturvern
Hvordan kunne vi fått bedre resultater? Jeg mener Biodiversitetskonvensjonen bør ta noen steg tilbake og se på en mer «lavthengende frukt», nemlig klassisk naturvern.
Dette er en gladsak: Hundrevis av nye tigere
Vi bør jobbe for å øke andelen vernede naturområder – et felt der utviklingen faktisk allerede går riktig vei på globalt plan. Ikke minst bør vi også verne flere havområder.
På denne måten kunne vi også få større oppmerksomhet på et forsømt, men for mange av oss helt opplagt tema: Naturens verdi i seg selv. Den vakre, enestående og mangfoldige natur, som de fleste mennesker føler en dyp samhørighet med, uavhengig av økonomisk nytteverdi.
Jo mer vi konsentrerer oss om den økonomiske nytten av naturmangfold, jo mer vil det bli et krav om at det alltid skal «lønne seg» å verne naturen. La oss aldri komme dit!
Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.
Les også:
