Innsatsen vår i Afghanistan var ikke forgjeves
De siste 20 årene har det vokst opp en generasjon som på tross av alle svakheter med systemet, har fått bedre utdanning og større frihet.
Selv om innsatsen vår i Afghanistan ikke var forgjeves, er jobben vår i landet heller ikke ferdig. Vi må nå aktivt bruke de politiske virkemidler vi har i verktøykassen.
Det er håp for fred i Afghanistan, men da må ikke Taliban få fred.
Sprudlende jenter i fargerike kjoler som sprang langs veien og vinket. Den modige gutten som kom bort med skriveblokken og spurte om jeg kunne hjelpe ham med engelskleksen.
Minnene er mange. Som veteran fra Afghanistan har jeg så inderlig lyst til å tro på Talibans fremstilling av seg selv som de som omsider skal bringe fred til disse barna.
«Freden» hadde en grusom pris
Taliban har riktignok bedre historikk på å opprettholde fredelige forhold i Afghanistan enn andre de siste 40 årene. Men «freden» hadde en grusom pris.
Sist Taliban hadde makten, hadde kvinner ingen stemme utenfor hjemmet, og brudd på de strenge sharialovene resulterte i offentlige henrettelser på store idrettsstadioner.
Det skal visstnok bli annerledes nå. Men løftene deres slår allerede sprekker, både når det gjelder vern av dem som samarbeidet med de internasjonale styrkene, og for skolegang for jenter.
Mye ble oppnådd
Om fremtiden ligner på fortiden, er det lett å spørre seg: Var innsatsen vår forgjeves?
Målet i 2001 var å bekjempe terror i kjølvannet av 11. september. Ifølge Nato har det siden da ikke vært terrorangrep på alliert jord utført fra Afghanistan.
I den samme perioden har landet fått et lovverk som skulle ivareta menneskerettigheter, et betydelig bedret helsevesen og et utdanningssystem der 39 prosent av studentene i 2020 var kvinner, mot 0 prosent i 2001. Pressefrihet er etablert. Når afghanske journalister tar til tårene med bønn om fortsatt hjelp fra Nato, er det ikke uten grunn.
Så har mye ved det militære bidraget i Afghanistan vært feilslått. Det må kunne tåle kritikk, og det må vi lære av.
Men vi skal ikke glemme at de siste 20 årene har det vokst opp en generasjon som på tross av alle svakheter med systemet, har fått bedre utdanning og større frihet. Skolebarn har fått lære at landet faktisk hadde en kvinnelig minister i 1965.
Verdenssamfunnet må følge med
Jeg ser på disse unge som såkorn. De kan vokse seg store og sunne, men de trenger næring og tilsyn for ikke å bli slukt av ugress.
Taliban vil gjerne at vi skal kjøpe deres forsikringer og se en annen vei. Det er fristende etter alle års negative medieoppslag om landet.
Ingen andre steder er stjernehimmelen så klar og føles så nærme som i Afghanistan. Det sitter mange barn og ser opp på den nå. Taliban har overtatt ansvaret for at de skal få jakte sine drømmer og få tenke den frie tanke. Verdenssamfunnet må følge med.
