Krisen mellom Frankrike og USA kan splitte hele Vesten
Sett fra Norge er en slik situasjon spesielt uheldig.
Den pågående diplomatiske krisen mellom Frankrike og USA inngår i en serie uheldige hendelser som kan ende opp med å splitte Vesten.
Saken som utløste krisen, er viktig nok. Store militæravtaler dreier seg ikke bare om én enorm engangssum.
Gjenkjøpsklausuler betyr at den generelle handelen øker. Behovet for vedlikehold, reservedeler og oppdateringer betyr at bindingstidene er lange.
Om Australia kjøper ubåter fra Frankrike eller USA, eller om Norge kjøper jagerfly fra USA eller Sverige, er dermed ikke bare et kommersielt, men også et sikkerhetspolitisk valg. Det er rett og slett en konkretisering av et lands generelle utenrikspolitiske orientering.
Når Australia velger USA fremfor Frankrike, handler det altså om noe langt mer enn å velge ny leverandør for en enkeltanskaffelse.
Aktualiserer gammel spenning
Det er ikke første gang Frankrike opplever seg forbigått av USA.
Når president Emmanuel Macron understreker USAs manglende informasjon i saken og peker på at dette ikke sømmer seg for en alliert, står han i en lang fransk tradisjon.
Manglende respekt for og informasjon til Frankrike var i sin tid en av grunnene til at president Charles de Gaulle trappet ned Frankrikes deltagelse i Nato.
Nå har Frankrike vært med i Nato for fullt igjen i over ti år. Men klagene over at USA ikke lever opp til Frankrikes forventninger om hvordan man skal behandle en alliert, har ikke forstummet.
Denne krisen legger sten til byrden for Frankrike og vil styre dem som gjerne nok en gang vil ta Frankrike ut av Nato. Krisen aktualiserer altså en gammel spenning mellom Frankrike og USA og kan føre til økt splittelse i Nato.
Hovedaksen i Stillehavet
Området dagens krise spiller seg ut i, aksentuerer alvoret.
Dagens internasjonale system har to supermakter, eller globale makter: USA og Kina. Hovedaksen mellom dem går i Stillehavet. Det betyr at alle andre makter som aspirerer til å spille en global rolle, også må være til stede der.
Frankrike, som tradisjonelt har en sterk tilstedeværelse i Stillehavet gjennom både nåværende besittelser og bånd til tidligere kolonier, bruker mye ressurser på å trappe opp nærværet ytterligere.
Salget av ubåter til Australia som USA nå har forpurret, var ment å være en del av denne opptrappingen. Slik Frankrike ser det, styrker altså USA sin stilling langs hovedaksen med Kina, og de gjør det ved helt bevisst å ekskludere Frankrike og Europa.
Splittelsen mellom Frankrike og Europa på den ene siden og USA på den andre er altså ikke bare et NATO-anliggende. Den dreier seg også om generell geopolitisk plassering.
Militært samarbeid om etterretningssaker
Krisen har imidlertid et enda større potensial for å splitte Europa og USA enn det som vil påløpe av Nato-orienterte forhold og av partenes generelle geopolitiske plassering.
Det sentrale her er en organisasjon som er mye mindre kjent enn EU og Nato, men som er svært viktig. Det er det såkalte Five Eyes-samarbeidet mellom USA, Canada, Storbritannia, Australia og New Zealand.
Det dreier seg om et etterretningssamarbeid som har sine røtter i det tette samarbeidet mellom allierte, engelskspråklige land under annen verdenskrig og vokste seg sterkt under den kalde krigen. Spesielt de siste årene har dette også vært et viktig sted for samordning av (og krangling om) politikk overfor Kina.
Det synes åpenbart at Five Eyes-samarbeidet, som altså gjelder militært samarbeid om etterretningssaker, også har hatt betydning som relevant for amerikansk-australske samtaler om anskaffelser av militært materiell.
Men om Five Eyes er direkte relevant for den pågående krisen, er det dets generelle rolle som er viktigst når temaet er splittelse av Vesten.
Etter at Storbritannia trådte ut av EU, er det ikke lenger noe overlapp mellom den engelskspråklige verdens institusjonalisering i Five Eyes på den ene siden og EU på den andre. Når Frankrike står mot USA og Australia i en sak som angår militært materiell, snakker vi også om en konflikt mellom EU på den ene siden og den engelskspråklige delen av Vesten på den andre.
Krisen angår også Norge
Sett fra Norge er en slik situasjon spesielt uheldig. Norge er hverken medlem av EU eller Five Eyes. Vår viktigste europeiske allierte er Tyskland. Dette er da også i offisiell politikk: UDs Tysklands-strategi åpner med å slå fast at Tyskland er Norges viktigste europeiske allierte.
Tradisjonelt har imidlertid Storbritannia vært viktigst. Med brexit har Storbritannia enda mer enn før forsøkt å betone sitt «special relationship» med USA. Storbritannia har også igjen søkt å ligge tettere opp mot sine gamle settler-kolonier i Australia og New Zealand.
Dette er som det må være. For Storbritannia ble selvfølgelig andre samarbeidskonstellasjoner landet inngår i, som «the special relationship» med USA, samarbeid med Commonwealth-landene og Five Eyes, viktigere da samarbeidet i EU falt bort.
Dette fjerner også landet fra Norge. Norge kommer dermed i en stadig større skvis mellom USA og Storbritannia på den ene siden og EU på den andre. Når splittelsen mellom disse to delene av Vesten blir større, blir skvisen på Norge hardere. Derfor angår denne krisen også Norge.
Økende kostnad ved å stå utenfor EU
Dagens krise blir neppe spikeren i Vestens kiste. Stedet der mulige splittelser mellom Vesten er blitt forsøkt avverget, har altså i manns minne vært Nato. Det sannsynlige er at også denne krisen glir over.
Men avstanden øker. Under Biden er det blitt klinkende klart at USA også under demokratiske presidenter vil være mindre atlantiske og mer stillehavsorienterte, med mindre frihandel og mer proteksjonisme enn før.
Om tre eller syv år kommer det igjen en ny republikansk president i USA. Vi vet lite om hvem det blir, annet enn at vedkommende vil være ueuropeisk i stilen, det være seg ved å være isolasjonist, evangelistisk kristen, militaristisk eller kanskje alle tre.
Gitt Norges utenforskap med tanke på EU ligger våre egg i de engelskspråklige vestlige maktenes kurv. Den pågående krisen understreker at de politiske kostnadene ved utenforskapet fra EU er økende.
