Identitetspolitikken er faktisk fremmed for de fleste minoritetsungdommer

  • Snorre Bjerkholt
    Snorre Bjerkholt
    Lektor
Langt fra alle innvandrerungdommer leser dikt av Amanda Gorman, lytter til Karpes «Don’t forget your heritage»-budskap eller går med kaftan og spiller cricket, skriver debattanten. Bildet er fra en Karpe-konsert i 2019.

Historien om norsk minoritetsungdom er for de fleste en suksesshistorie i vellykket integrering.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I Aftenposten 5. februar skriver spaltist Maryam Iqbal Tahir og kommentator Nazneen Khan-Østrem hver sin artikkel om samme tema: Minoriteter og spesielt minoritetsungdom som ikke føler seg som norske, og som henter identitet fra slektens hjemland eller fra en ny «identitetspolitikk».

Jeg jobber som lektor i historie, samfunnsfag og religion ved en videregående skole med mange minoritetsungdommer. Daglig samtaler jeg med elever om temaer knyttet til kultur, identitet og religion.

Tahir og Khan-Østrem trekker frem at det å ha en «norsk identitet» ikke nødvendigvis er like viktig blant minoritetsungdom som tidligere. Det er også min opplevelse: At en mindre gruppe minoritetsungdom ganske riktig er inspirert av «woke»-kulturen, hevder at vi har «feil» historiepensum, og ser «strukturell rasisme» i systemene våre.

Sammensatt bilde

Internasjonale trender fanges også opp blant ungdom i Norge, men kun noen svært få elever gir uttrykk for slike tanker. Bildet er altså sammensatt.

Langt fra alle innvandrerungdommer leser dikt av Amanda Gorman, lytter til Karpes «Don’t forget your heritage»-budskap eller går med kaftan og spiller cricket. De fleste ungdommer har ikke noe behov for å fremheve en annerledeshet, og de lever ikke i en identitetskrise.

De fleste oppgir faktisk at de sjelden eller aldri har opplevd forskjellsbehandling eller rasisme i Norge – i alle fall når vi snakker om disse temaene i klasserommet.
Som voksne journalister, lærere og idrettstrenere står vi i fare for å gjøre hverdagen vanskeligere for minoritetsungdom dersom vi hele tiden skal poengtere forskjellene og det som skiller oss.

Fremmed for de fleste

Noe av identitetspolitikken splitter – den samler ikke. Det er ikke vår oppgave som voksne å presse ungdom til å ha holdninger de ikke har eller gir uttrykk for. Identitetspolitikken er faktisk fremmed for de fleste minoritetsungdommer.

Videre fremstiller Tahir og Khan-Østrem det norske Norge på en karikert og splittende måte. Ingen lærere i Norge lærer bort at afrikanere er primitive stammefolk som bor i stråhytter.

Ingen lærere i Norge lærer bort at afrikanere er primitive stammefolk som bor i stråhytter.

Ved hjelp av Karpes lyrikk etterlyser Khan-Østrem minoriteter på pengeseddelen. Slike ting kommer sikkert om noen år. Men man må gi det litt tid, slik tilfellet har vært for alle som er blitt avbildet på pengeseddelen.

Alle mennesker mottar netthets i dag – høyresiden like mye som venstresiden, minoriteter og majoriteter.

Må ikke motarbeides

Utenforskapet finnes, men flesteparten opplever det ikke slik identitetspolitikken forfekter. Historien om norsk minoritetsungdom er for de fleste en suksesshistorie i vellykket integrering.

Norskhet og fellesskapet må ikke motarbeides. Vårt trygge og flotte velferdssamfunn fordrer at de fleste trekker i noenlunde samme retning.

Det spiller nemlig en rolle hva man føler seg som, hvis man skal delta som et ansvarlig individ med rettigheter og plikter i det norske samfunn.

Godt fellesskap for både nye og gamle nordmenn innebærer at vi alle føler oss som nettopp det – nordmenn.