Misforståelser om kommunalt selvstyre
Har noen plikt til å bry seg?
«Hytteeierne vil tett på naturen. Så tett at de kveler den», skriver Aftenpostens Christina Pletten 26. oktober. Kommentaren handler om byggingen av en fjellandsby i et villreinområde på Hardangervidda.
Eidfjord kommune har i sine arealplaner lagt til rette for utbyggingen. Utbyggingen skjer på tross av frarådinger og innsigelser fra en rekke fagmyndigheter. Pletten spør: Er det noen som bryr seg?
Det kan være vel så interessant å spørre: Er det noen som har plikt til å bry seg?
Staten kan bestemme
Kommunene har fått svært vide fullmakter i plan- og bygningsloven til å bestemme hvordan våre arealer skal brukes. Det gjelder imidlertid ikke noe absolutt kommunalt selvstyre på plan- og bygningsrettens område.
Staten kan bestemme, når staten vil bestemme. Staten har flere virkemidler i lovgivningen. Særlig viktig er den muligheten statlige og regionale myndigheter har til å fremme innsigelser i planprosesser.
Bestemmelsene om innsigelse hviler på to viktige hensyn:
- Prinsippet om at en sak skal opplyses best mulig før et vedtak treffes.
- Behovet for kontroll av de beslutningene lokale myndigheter tar.
Loven slår fast at offentlige myndigheter har rett og plikt til å delta i planleggingen. Likevel omtaler lokalpolitikere innsigelser som en utidig innblanding i det kommunale selvstyret.
Med utgangspunkt i den lovgivningen vi har, blir dette feil vinkling. Det bør heller reageres mot manglende innblanding fra statlige og regionale fagmyndigheter. For det gir mangelfull opplysning av saken og manglende kontroll med kommunene.
Blander jus og politikk
Når man vurderer om en innsigelse skal fremmes, er ikke lokalt selvstyre et rettslig relevant hensyn.
Det samme gjelder ved behandlingen av en innsigelse i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD). Der avgjør statsråden om en innsigelse skal tas til følge eller ikke. Denne oppfatningen er også lagt til grunn av Sivilombudet og i domstolene.
Dersom man legger vekt på det lokale selvstyret i innsigelsessakene, undergraver man i realiteten hensynene bak de reglene Stortinget har vedtatt.
Det er derfor grunn til å undre seg over at KMD i rundskriv til departementene, statsforvalterne, fylkeskommunene og kommunene i flere år har lagt til grunn at innsigelsesmyndighetene er varsomme med å overprøve kommunestyrets politiske skjønn i lokale forhold.
Departementet blander her sammen jus og politikk.
Dersom det utelukkende er tale om lokale forhold, vil det ikke være rettslig grunnlag for å fremme innsigelse. Dersom det er tale om nasjonale eller vesentlige regionale interesser, har innsigelsesmyndighetene en rettslig plikt til å fremme innsigelse.
I forarbeidene til plan- og bygningsloven slås følgende fast: Innsigelsesadgangen skal sikre at kommunene ikke vedtar planer som strider mot slike interesser.
Vil Stortinget reagere?
Riksrevisjonen har i en rapport fra 2019 uttrykt bekymring for praksisen i innsigelsessaker og KMDs signaler. I rapporter fra 2007 og 2012 konkluderte Riksrevisjonen med at arealbruken i Norge var i strid med overordnede føringer og retningslinjer fra Stortinget.
Arealer av nasjonal og regional interesse ble bygget ned bit for bit, viste rapportene. Det omfatter blant annet strandsonen, sårbare naturområder, høyfjellet, dyrket mark og områder av betydning samisk kultur- og næringsutøvelse
Riksrevisjonen bør nå på ny gis oppgaven med å se på arealstatusen i Norge.
Stortinget vil dermed igjen bli gjort oppmerksom på summen og virkningen av prioriteringene. En undersøkelse fra Riksrevisjonen vil være en kontroll med forvaltningen. Det kan gi Stortinget grunnlag for å reagere. Vil prioriteringene som er blitt gjort de siste 10 årene, være i tråd med det Stortingets vilje? Det gjenstår å se.
