Mishandling i hjemmet skjer. Vi kan ikke se bort fra realiteten.
Vold mot barn kan ikke bortforklares.
Det er bred enighet i samfunnet om at barn og unge har det best når hverdagene på skole og fritidstilbud er mest mulig normale. De fleste har gjennom pandemien fått øynene enda mer opp for skoler og barnehagers grunnleggende posisjon i samfunnet.
Samfunnsdebattant Kristin Clemet trekker faktiske tall om forekomst av vold i nære relasjoner i tvil i Aftenposten 26. desember. Hun latterliggjør det hele med å uttale: «at da må det bety at skoleferiene er livsfarlige for titusenvis av barn.»
Sannheten er at det er de.
Kan ikke bortforklare
Vi som etterforsker saker med vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd, har konkret innsikt i hva de voldsutsatte barna blir utsatt for. Vi kan ikke tillate oss å se bort fra realiteten. Vi kan ikke bortforklare at barn opplever vold, og at mishandling i hjemmene skjer.
Det forundrer meg at de som har uttalte meninger om tematikken, ikke nevner avvergningsplikten som vi alle er underlagt, med ett ord, eller at mishandling i hjemmet ikke omtales som kriminalitet. Det er faktisk en av de aller mest alvorlige kriminalitetsformene vi har.
Gjennom mange år i praksisfeltet vet vi at barn betror seg til personer de har tillit til. Dette er ofte lærere, sosiallærere eller helsesykepleiere på skolen. Når skolene og andre steder barn er til stede med trygge voksne holder stengt, hvem skal barna da betro seg til?
Volden øker
Det meste som skjer av vold og overgrep nå, vil trolig ikke bli oppdaget eller sagt fra om før om 7–10 år. Det vet vi av erfaring. Seksjon for etterforskning av vold i nære relasjoner og seksuallovbrudd i enhet øst har allikevel allerede sett en økning på 20 prosent av mishandlingsforhold i hjemmene under pandemien. Erfaringer fra andre etater som står i praksisfeltet, melder om det samme.
Vi erfarer at når voldsutøver har mindre sjanser for å bli oppdaget, øker volden. Vi erfarer at når økonomien blir dårligere og trangboddheten føles uutholdelig, øker volden. Vi erfarer at de voldsutsatte ofte føler skyld og skam for det som skjer, og derfor heller ikke ønsker å fortelle om det.
Vi erfarer fra avhør av barn at de i hovedsak underdriver mer enn de overdriver, og at barn snakker sant når de først forteller.
Når man forsøker å skille kun utdanning i skoleverket fra det å varsle, stoppe og forhindre alvorlig og gjentagende vold mot barn, blir det virkelighetsfjernt og lite pedagogisk. Skal man lære, må man være trygg.
En takk til alle som bryr seg
Vi takker for at det finnes mange kloke, gode og handlekraftige lærere, miljøarbeidere, veiledere, helsearbeidere og ansatte i ulike utdanningsinstitusjoner.
De kjenner sin avvergningsplikt og handler deretter. Vi takker alle ansvarlige medborgere som forstår og har tatt innover seg at vold i hjemmet foregår, og for at de er gode naboer som bryr seg og melder fra når barn opplever vold og overgrep fra sine nærmeste.
