Vi er det eneste tilgjengelige tilbudet for papirløse migranter. Dette stiller oss i et umulig moralsk dilemma.
Vi ber om et lovverk som sikrer et verdig helsetilbud til alle mennesker.
Selv i ett av verdens rikeste land finnes det mennesker som ikke har rett til helsehjelp. På Helsesenteret for papirløse jobber frivillige for å sikre papirløse migranter helsehjelp, men med en bismak.
Bidrar vi indirekte til å opprettholde et urettferdig system?
Retten til helse er en grunnleggende menneskerett som er forankret i flere internasjonale konvensjoner. Disse bestemmelsene er innarbeidet i norsk lov og beskytter alle, uavhengig av status på oppholdstillatelsen.
FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter slår fast at tilgang til et helsetilbud er et minimumskrav for å sikre denne universelle retten.
Papirløse uten fastlege
Internasjonalt er Norge kjent som en forkjemper for forebyggende medisin. Det er fordi vi vet at å tilby helsehjelp før det er behov for innleggelse, er en billigere og bedre måte å sikre god helse blant befolkningen.
Vi har plassert fastlegen i sentrum, som portvokter for vår spesialisthelsetjeneste. Derfor er det paradoksalt at papirløse likevel står uten fastlege. Dermed er de uten tilgang til nødvendig helsehjelp.
Sjelden et optimalt forløp
Frivillige ildsjeler bidrar til at denne gruppen har et sted der de kan få hjelp. Pasientene som kommer til Helsesenteret for papirløse, har behov for medisiner, utredning, oppfølging og kontroll for sine kroniske sykdommer.
Dessverre er hjelpen vi kan tilby, begrenset av tilgjengelige ressurser. Det blir sjelden et optimalt forløp. Medisinskapet på helsesenteret er eksempelvis ikke tilstrekkelig for pasienten med langtkommen kreftsykdom og behov for smertelindring.
Flere av pasientene har en lang og dyr reisevei. Helsesenteret har lege bare enkelte dager i uken. Forholdene gjør det vanskelig å følge opp pasientene slik man ville gjort på et fastlegekontor.
Umulig moralsk dilemma
Pandemien la ytterligere begrensninger på hjelpen helsesenteret kunne tilby. Av smittevernhensyn fikk de frivillige legene ikke lov til å jobbe flere steder.
Som det eneste tilgjengelige tilbudet for papirløse migranter, og med pasienter som har behov for livsnødvendige medisiner, ble senteret satt i en vanskelig posisjon. Dette illustrerer hvor prekær situasjonen faktisk er for denne pasientgruppen.
Dette gjør at helsepersonell står overfor et umulig moralsk dilemma. Ved å være frivillig er man utilsiktet med på å støtte det eksisterende lovverket. Å la være strider imot profesjonsmoralen.
Er Helsesenterets bidrag noe som fører til at myndighetene unnlater å endre på et lovverk som bryter med menneskerettighetene?
Ber om tydeligere lovverk
Til tross for disse moralske utfordringene kommer vi til å fortsette å gjøre vår jobb med å sikre helsehjelp til denne gruppen.
Det betyr ikke at vi aksepterer politikken som føres for å begrense retten til helse for papirløse migranter.
Vi ber den nye regjeringen om et tydeligere lovverk som sikrer alle mennesker et verdig helsetilbud, uavhengig av migrasjonsstatus.
Så lenge vi ikke kan tilby alle mennesker lik tilgang til helsehjelp, handler vi i strid med både FN-konvensjonene og våre moralske forpliktelser som helsepersonell og medmennesker.
