Det handler ikke om Breivik, det handler om rettsstaten
Vi skal vokte oss vel for å fire på de humane prinsippene vår rettsstat er bygget på. Pressen har en større oppgave enn å følge folkemeningen.
Dagbladet har fått mye kritikk for å ha publisert store deler av rettssaken der 22.-juliterroristen begjærer seg prøveløslatt. Mange mener Dagbladet videreformidler ekstrem, menneskefiendtlig propaganda. Andre viser til de etterlatte, de som stadig lider voldsomt på grunn av de grusomme gjerningene Anders Behring Breivik har utført.
Kritikken er forståelig og viktig, men den kan ikke få trumfe det mest sentrale spørsmålet pressen faktisk skal forholde seg til: Fungerer rettsstaten som den skal?
En formalitet
Ingen tror for alvor at terroristen vil vinne frem. Sånn sett er hele saken mest en formalitet. Men for samfunnet er det viktig å kunne sjekke om Norge følger internasjonale forpliktelser, og om vi oppfyller de kravene vi selv har satt til kriminalomsorg.
Det kan vi bare gjøre ved å la samfunnet selv få høre, se og vurdere: Er Anders Behring Breivik gal? Hvordan fremstår han? Er det riktig å la ham sitte helt isolert resten av livet? Gir Norge ham en mulighet til å endre seg som menneske?
Hvis det først og fremst er forakt, hevntrang og smerte som skal styre medienes valg, skraper vi i det fundamentet dette landet står på
Hatet mot Behring Breivik er imidlertid så sterkt at de færreste bryr seg. Det er også dypt forståelig. Men pressen har en større oppgave enn å følge folkemeningen. Hvis det først og fremst er forakt, hevntrang og smerte som skal styre medienes valg, skraper vi i det fundamentet dette landet står på.
Fremsto psykisk amputert
Vi må ikke glemme at det var stor strid om hvorvidt Behring Breivik var tilregnelig eller ikke da terrorhandlingene ble utført. Et samlet pressekorps heiet høylytt på dem som vurderte ham som tilregnelig, men her sto faktisk svært kompetente fagfolk steilt mot hverandre. Det gjør de fortsatt.
Og den mannen som bablet usammenhengende i Telemark tingrett i forrige uke, fremsto alvorlig psykisk amputert og forvirret, uansett hva de juridiske kriteriene for utilregnelighet er basert på.
Rettspsykiater Henning Værøy, som kommenterte på direkten for Dagbladet, ga også uttrykk for at Behring Breivik opptrådte så påfallende at det kunne lede tankene hen til psykose. Slike tanker er det viktig at samfunnet utenfor også får anledning til å vurdere. Fordi det dypest sett handler om hvordan vi skal behandle de farligste og mest skakkjørte fangene våre. De som gjør ting som er så grusomme at vi ikke orker å ta det innover oss.
Isolasjon og massiv ensomhet
Behring Breiviks forsvarer, Øystein Storrvik, beskrev detaljert soningsforholdene i sin prosedyre. Han fortalte om isolasjon og massiv ensomhet. Storrvik kritiserte Norge for å bryte forskriften for hvordan forvaringsdømte fanger skal behandles. Hans viktigste poeng er at Behring Breivik er fratatt alle muligheter for progresjon og endring, fordi han ikke gis noen muligheter overhode. I snart ti år har Behring Breivik sittet nesten helt avsondret fra kontakt med andre mennesker.
Utover rene rettsreferater har ikke Storrviks kritikk og resonnement fått nevneverdig oppmerksomhet. Det er synd. For vi skal vokte oss vel for å fire på de humane prinsippene vår rettsstat er bygget på. Og det må også gjelde når de brynes mot det mest inhumane dette landet har opplevd siden andre verdenskrig. Hvis ikke forandrer Behring Breivik Norge.
Dette er det viktig at Norge får se og også tenke over.
