Debatt

Kort sagt 11. september

Dagens korte debattinnlegg.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
Det er Stortinget som fastsetter kommunegrensene her i landet, ikke kommunene, skriver Ingebjørg Harto, næringspolitisk direktør i NHO .

Økonomifaget er nyttig for å forstå

I en kronikk i Aftenposten nylig kommer Ebba Boye fra Rethinking Economics med kritikk av blant annet økonomiske modeller.

På tross av hva mange tror, er ikke økonomiske modeller ment som en mest mulig presis beskrivelse av virkeligheten. Modellene er en forenkling av virkeligheten som gjør det lettere å tenke. Antagelsene i modeller er der slik at man slipper å tenke på alt som skjer i verden på én gang. Det er hypotetisk tenkning, og det er en nyttig måte å resonnere på. Hver for seg kan ikke modellene beskrive verden, men i samspill lager de system i en kaotisk virkelighet.

Ulike modeller forklarer samme fenomen på forskjellige måter, og som student lærer man å sette modellene opp mot hverandre. Økonomi handler ikke om virkelighetsfjerne problemer, men tar for seg ting som handel, miljø, fordeling og ulikhet. Teoriene anvendes ikke på abstrakte regnestykker, men på faktiske samfunnsmekanismer. Studenter lærer også å teste teoriene empirisk ved bruk av statistisk analyse.

Økonomifaget er ikke ensrettet, men pluralistisk og nyttig for å forstå og bidra til å løse de fleste samfunnsproblemer.

Jens Furuholmen, samfunnsøkonomistudent, Universitetet i Oslo

Stortinget bestemmer, ikke kommunene

Det er Stortinget som fastsetter kommunegrensene her i landet, ikke kommunene. Dette poenget har ikke stortingsrepresentant Heidi Greni fra Senterpartiet fått med seg når hun skriver i Aftenposten 31. august.

Resultatet av de kommunale folkeavstemningene har spriket i alle retninger. Andelen velgere som har deltatt i avstemningene, har stort sett vært altfor lav. Avstemningstemaene har enkelte steder vært svært spesielle, som forslaget på Øvre Romerike om å slå sammen to kommuner som ikke engang har felles grense.

Det har vært en tendens til at folkerike kommuner har hatt ja-flertall, mens mindre kommuner med svak verdiskaping har sagt nei. Men det er oppløftende å se at det i Vestfold ligger an til å bli en halvering av antall kommuner. I Buskerud har fylkesmann Helen Bjørnøy lagt frem en foreløpig skisse som går enda lenger der 21 kommuner blir slått sammen til seks. Dette er i tråd med størrelsen på dagens reelle bolig- og arbeidsmarkeder. Landets øvrige fylkesmenn bør gå i denne retningen som så bør følges opp av regjering og storting. Greni skriver at NHO har en hang til tvang når vi her peker på Stortinget og fylkesmannens rolle. Når Norges høyeste folkevalgte organ fatter vedtak, handler det om demokrati, ikke tvang.

Det var Stortinget som på 1960-tallet fastsatte dagens kommunegrenser, stort sett. Siden den gangen har Norge forandret seg mer enn noen gang før. Arbeidsmarkedene er blitt langt større og færre, vi har hatt en voldsom boligutbygging og en massiv utbygging av veier og kollektivtransport. Da er det naturlig at kommunegrensene tar høyde for dette. Den viktige arealplanleggingen blir svekket når flere kommuner skal nedlegge veto mot hverandres forslag. Dette rammer både næringsutvikling, boligbygging og satsing på transport. Vi trenger færre kokker for å oppnå raskere resultater. Når verden forandrer seg, må også kommunegrensene gjøre det.

Ingebjørg Harto, næringspolitisk direktør i NHO

Planlagt fortetning på Smestad er et alvorlig overgrep

I 2015 vedtok Oslo bystyre ny kommuneplan hvor det fokuseres på at alle i byen skal kunne ha et godt og aktivt liv. Det gjelder ikke for alle.

Vi er en familie som bor i et område på Smestad hvor det er åpnet for at det kan rives ca. 200 boliger for å muliggjøre en kraftig økning av antall boliger.

Nylig gjennomførte Plan- og bygningsetaten et møte hvor det kom frem at etaten vil utarbeide en reguleringsplan for området, at området skal tilføres gode kvaliteter, og at det vil bli foreslått nye områder som skal underlegges samme fortetning.

Foreløpig kan det konkluderes med at politikernes bestilling innebærer at det må bygges høyt og tett, og at for oss innebærer planen ingen kvalitet, men en rasering av bomiljøet. Og signalene fra etaten viser hvordan politikerne vil drive byutvikling. Dette minner sterkt om hvordan regimer utenfor våre grenser behandler sine innbyggere. Hvem utvikler egentlig politikerne byen for?

Vår hverdag preges nå av usikkerhet og frustrasjon. Vi stiller oss mange spørsmål: Kan vi fortsette å bo i hjemmet vårt, bør vi selge, hvordan vil barna bli påvirket, vil barna miste vennene, må barna skifte skole? I sommer flyttet den første vennen til vår sønn som følge av kommuneplanen. Kommunen håper på sin side at utbyggere kjøper opp eiendommene.

Det er umulig å forstå politikernes ønske om å fjerne et bomiljø hvor ca. 2000 innbyggere har sine hjem. Det er et alvorlig overgrep som skiller seg vesentlig fra en påregnelig fortetning.

Harald Hodt, Oslo