Debatt

Myter og virkelighet | Kåre Willoch

  • Kåre Willoch

Det er verdifullt at Arbeiderpartiet har klart å begrave det meste av det som det selv gjennom 100 år regnet som sosialdemokrati, skriver Kåre Willoch i sitt svar til Hadia Tajik. Foto: Stein Bjørge

Arbeiderpartiet har gjennom nesten 100 år reist sosialistiske krav som er stikk motsatt det som partiet står for i dag.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Hadia Tajik reiste i Aftenposten 4. oktober en interessant debatt om min bok om Strid og samarbeid . Der kommer hun med påstander som jeg ser som myter.

Men la meg først understreke at striden mellom Arbeiderpartiet og Høyre bare er en del av bokens meget videre perspektiv. Den handler om alle partier og mange andre som har spilt viktige roller. Og den gir ikke ensidig støtte til noen av sidene i striden.

Poenget med å studere historie må jo være å høste lærdom for fremtiden. Da kan man ikke hoppe over slikt som viste seg å være uheldig – uansett hvilken side av politikken det kom fra.

Sosiale trygdeordninger

Tajik ser høyresiden som «norske bremseklosser» i utbyggingen av velferdsstaten. Min bok dokumenterer et motsatt syn. At Norges første sosiale trygdeordning ble vedtatt under en høyreregjering – i 1894 – er et eksempel på at det kom initiativer fra mange hold til denne suksessen.

I Dagsavisen 22. september uttalte Tajik at «velferdsstaten er ikke noe ett parti har funnet opp. Det er noe flere partier og bevegelser har stått sammen om». Det er nettopp det min bok viser.

At partier i noen tilfelle hadde ulike syn på utformingen av sosiale ordninger, før det ble enighet, er naturlige deler av demokratiske prosesser.

Å utlegge enkelte slike saker som at Høyre har vært en bremsekloss i sosialpolitikken, er etter mitt skjønn villedende.

Et «revolusjonært klassekampparti»

Tajik skriver også at «Når Kåre Willoch … legger vekt på at Arbeiderpartiet er kommet nærmere Høyre, velger han et utsnitt av de siste 40–50 årene som kan gjøre det lett å tenke seg at han har et poeng. Hadde han tegnet opp et større historisk perspektiv, ville det blitt tydeligere at det er Høyre som har tilpasset politikken til den sosialdemokratiske samfunnsutviklingen de siste 80–100 årene.»

De som leser boken vil se at den legger stor vekt på nettopp det «større historiske perspektiv» som Tajik ikke har funnet.

Ved å gi opp så meget av det som partiet selv regnet som sosialdemokrati, men fortsette å bruke dette sympativekkende ordet som betegnelse på seg selv, har Arbeiderpartiet oppnådd meget

Boken gjengir programposter og uttalelser som viser Arbeiderpartiets ideologi siden det ble stiftet i 1887. Det forlot ikke kravet om «proletariatets diktatur» da det meldte seg ut av Lenins kommunistiske internasjonale i 1923. Det fortsatte lenge å være et «revolusjonært klassekampparti» – slik Martin Tranmæl beskrev det.

Noen har reagert mot mitt syn at «Den delen av venstresiden som kalles sosialdemokrati står sterkt i dag, fordi den på så mange områder har gått over til den moderate høyresidens idéer.». Men boken dokumenterer denne overgangen. Den viser at Arbeiderpartiet gjennom nesten 100 år reiste sosialistiske krav som er stikk motsatt det som det står for i dag.

Styring av kultur og næringsliv

Så sent som i 1980-årene var det sosialdemokrati å forby private radio— og fjernsynssendinger. Arbeiderpartiet var for at politikere skulle sørge for forandringer i nynorsk og riksmål, for å omgjøre de to målformene til ett felles språk, samnorsk. Det ville ha slutt på karakterer i skolen. Butikkene skulle stenge klokken 17.00.

Det var sosialdemokrati at myndighetene kunne bestemme at en eiendom som var solgt til én, skulle selges til en annen til lavere pris. Det var sosialdemokrati at staten kunne nekte etablering av ny virksomhet, hvis den ikke flyttet til en annen kommune som staten bestemte.

Sosialdemokrati innførte mindre enn full erstatning ved ekspropriasjon, og bestemte at Stortinget skulle velge flertallet i bankenes øverste organ, representantskapene.

Det var sosialdemokrati at staten kunne nekte etablering av ny virksomhet, hvis den ikke flyttet til en annen kommune som staten bestemte

Men så forsto sosialdemokratene at de måtte gi opp sosialdemokratisk styring av både kultur og næringsliv. Og de har gjort klokt i å avvikle mange kostbare statsbedrifter som ble reist som ledd i sosialdemokratisk næringspolitikk etter krigen, og slippe inn private aksjonærer i Statoil og Telenor.

Men slikt ville blitt regnet som antisosialistisk for bare få år siden.

Det er verdifullt at Arbeiderpartiet har klart å begrave det meste av det som det selv gjennom 100 år regnet som sosialdemokrati.

Det er bra at det satser mer på det som det var hardest mot, som markedsøkonomi under sosial kontroll, og et kulturliv fritatt for å fremme politiske mål.

Ved å gi opp så meget av det som partiet selv regnet som sosialdemokrati, men fortsette å bruke dette sympativekkende ordet som betegnelse på seg selv, har Arbeiderpartiet oppnådd meget.

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les også Nikolai Astrups svar til Hadia Tajik:

Les også

Høyre er et velferdsparti - Hadia Tajik tar feil om historien og feil om fremtiden

Det britiske arbeiderpartiet har for første gang på flere tiår valg en leder fra «the hard left»:

Les også

Dette er den nyeLabour-lederen

De ideologiske skillene var skarpe i mellomkrigstiden. For partiene var det derfor viktig å få henholdsvis de blå «fruene og frøknene» og de røde «arbeiderhustruene og tjenestepikene» til å bruke stemmeretten:

Les også

  1. «Du interesserer deg bare for en ting... hjemmet ditt»

Les mer om

  1. Debatt