Kort sagt, 1. februar

General Fleischer, logisk verneplikt, historikere og tillit, klima, personopplysninger pluss Arktis. Dette er dagens korte debattinnlegg.

General Fleischers relieff

En forfatter skal være forsiktig med å skylde på leseren når han føler seg misforstått. Det skal jeg heller ikke gjøre etter å ha studert Carl Philip Funder Fleischers innlegg «General Fleischer sviktet ikke Norge» (Aftenposten 27.1.2017). Snarere vil jeg benytte anledningen til å forklare hva jeg mente da jeg skrev om «sviket mot konstitusjonen» i min kronikk av 19. desember.
Noen dom over den sagnomsuste generalen har jeg selvsagt aldri ment å felle. Faktisk var mitt poeng at Fleischer «holdt dommedag over seg selv». Mitt anliggende har vært å tolke hva han selv skrev om sine handlinger. Og da spesielt om det fredsforslag han hadde fremsatt i sitt ureglementerte kongebrev av 4. juni 1940.

Utover det rent biografiske ville ikke dette vært interessant, hadde det ikke vært for at general Fleischer delte sine tysk/norske fredsambisjoner med svært brede lag av det politiske Norge. Allerede med Høyesteretts utnevnelse av et administrasjonsråd den 15. april hadde man i hovedstaden lagt ut på en konstitusjonell glideskala. Etter at regjeringen (og general Fleischer) hadde forlatt landet skulle den lede frem til forhandlinger om en ny, grunnlovsstridig forfatning i Norge.

Det er i dette perspektiv jeg finner Carl Gustav Fleischers høye krav og nådeløse selvransakelse tankevekkende. Det står ikke til ettertiden å overprøve den dom han felte over seg selv. Men jeg finner det på sin plass å påpeke at hans ensomme død i Ottawa også stiller hva jeg har kalt Oslo-politikkens «kamelonske kretser» i historisk relieff.

Altså formulerte jeg meg slik: «Isolert og alene hadde general Fleischer gjort sviket mot konstitusjonen til et spørsmål om ære.»

Tor Bomann-Larsen, forfatter

Logisk verneplikt i disse Trump-tider

I 1948 overtook David Astor som sjefredaktør av The Observer. I et memo som han kalte «Memo on the Soul of the Paper» og som han sirkulerte i redaksjonen, reflekterte han om den ethos som skulle styre avisen. Kanskje en idé å gjeninnføre som veiledning for nett-debattører her til lands og for ex.phil.-studenter. Fagfilosofene har jo for lenge siden torpedert den klassiske boken om presis språkføring, en bok som for generasjoner av akademikere styrket deres demokratiske beredskap mot tåkefyrster og retoriske berserker, nemlig Arne Næss' «En del elementære logiske emner»:

Vi må «behandle opponenter med respekt; motarbeide dem som puster til hat, men ikkevoldelig; forsøke å forstå menneskene og forklare dem til hverandre; verdsette forskjeller; ikke overdrive egne argumenter; unngå overdramatisering eller det sensasjonelle; praktisere moralsk mot, i særdeleshet yt motstand mot latterliggjøring, og vis respekt for andres moralske mot; undergrav stammetenkning, især fra dem som støtter deg; inntil det pedantiske og intenst religiøse respekter sannheten; støtt opp under fornuften og særlig dens forlengelse i retning studiet av det irrasjonelle hos oss alle; utfordre tabuer og legender, særlig de som våre lesere vanligvis aksepterer; unngå det billige og det uekte… bevisst dyrke skepsis og tvil men ikke kynisme; praktisere selvkritikk som liberale, som internasjonalister, som journalister – og spre denne holdning til alle andre».

Bernt Hagtvet, Oslo

Fornyelse?

Hvis dette landet har ett radioprogram der målet er noe annet enn smalltalk og enda mer fór til de allerede overfôrede «chatting classes», da heter dette programmet Diktafon.

Under ledelse av den høyt respekterte poesiformidleren Annelita Meinich har den ukentlige halvtimen med opplesninger og samtaler vært et kulturelt bolverk i det stadig mer vasstrukne NRK.

Nå skal Diktafon nedlegges, meldes det. Framfor å knegå medieklisjeer som «folks nye medievaner» og «rulle ut en ny ettermiddagsflate» (P2s kulturredaktør Marius Hoel i Vårt Land 31.januar), kunne kanskje NRK gi det aktverdige poesiprogrammet et mer attraktivt sendetidspunkt?

Poesien er på fremmarsj i utallige deloffentligheter verden over. Aldri har det eksistert så mange poesifestivaler. Poetiske skrivemåter preger nyskapende prosa og sakprosa. På nettsiden til Forfatternesklimaaksjon.no står et hundretalls poeter i samtidslitteraturens frontlinje med sine dikt om klimakrise og de ekstreme naturomveltningene vi bevitner.

I mediesammenheng er poesisjangeren noe ganske annerledes enn en dominerende litterær merkevare som «krim», men ikke desto mindre en innflytelsesrik litterær form.

Jeg vil derfor på det sterkeste anbefale P2s ledelse å tenke nytt, fremfor å forveksle nytenkning med reorganisering. Da vil kanalens kulturredaktør oppdage den mulige dynamikken mellom en kulturell institusjon som Diktafon og eventuelle nye programideer og «sendeflater».

Almennkringkasteren NRK forvalter stadig kulturelle tradisjoner. I denne rotløse tiden bør dette forvalteransvaret snart ta form av andre tilnærminger enn medietekniske og programstrategiske.

En kultivert behandling av almennkringkasterens egne tradisjoner vil kunne skape mer fruktbare utvekslinger mellom tradisjon og fornyelse.

Freddy Fjellheim, forfatter og litteraturkritiker

Historikere og tillit

Professor dr. Erik O. Eriksens innlegg «Krigsdekorasjoner og tillit» i Aftenposten (30.1) er så pass spesielt at det er nødvendig med en liten kommentar. Han tror tydeligvis at «museet» (NHM) har gitt råd til Forsvarsdepartementet (FD) i krigsdekorasjonssaken. Det stemmer ikke, og da trenger han heller ikke «stusse over dette». «Hvordan kan en ha tillit til en rapport som er unndratt offentlighet?», spør professoren ved Universitetet i Oslo videre. Rapporten ligger tilgjengelig på internett, og Eriksen bør som akademiker heller gå foran som er godt eksempel og lese rapporten først før han uttaler seg.

Han skriver videre at «kommunistene er utelatt fra vurderingen om krigsdekorering». Dette er feil igjen. De er vurdert på like linje med alle andre grupper, noe som fremgår klart av rapporten. Han spør «hvorfor historikere skulle ha privilegert kunnskap» om temaet. Det er en forholdsvis ny problemstilling, heldigvis, men lover ikke bra for tilliten til et helt fag. Eriksen avrunder med et spørsmål om det «burde være» forskjell på forholdet Norge/London og forholdet Norge/Sovjet under krigen. Dette er i overkant spesielt. En historiker vedtar ikke fortiden, men beskriver den så nær opp til det faktiske som mulig. Hvordan fortiden burde vært, overlater vi gjerne til andre fag å fundere over.

Arnfinn Moland, førsteamenuensis

«Komplette» klimamodeller feiler

Forskerne Bjørkdahl, Hermansen og Reinertsen skriver den 24. januar at klimamodellene stadig blir mer komplette, men nevner ikke at modellene har betydelige usikkerheter. Fremtredende forskere hevder at det er umulig å spå fremtidig klima mange tiår fremover. Også FNs klimapanel har fortalt at modellene ikke kan brukes til langtids spådommer om klimaet. I panelets tredje hovedrapport heter det: «I forskning på og modellering av klimaet, bør vi være oppmerksom på at vi har å gjøre med et kaotisk, ikke-lineært koblet system, og at langtids forutsigelser av fremtidige klimatilstander ikke er mulig». Dette lite kjente og grunnleggende faktum burde mane til forsiktighet med å bruke panelets modellscenarioer som grunnlag for praktisk og svært kostbar klimapolitikk.

I klimapanelets synteserapport fra 2014 skrives det om hvor dårlig klimamodellene treffer. På side 41 heter det: «For perioden fra 1998 til 2012, viser 111 av 114 tilgjengelige modellsimuleringer av klimaet en oppvarmingstrend som er større enn observasjonene». Klimapanelet forteller oss først at 97 prosent av klimamodellene gir for høye temperaturer. Deretter ønsker panelet at vi fortsatt skal ha tiltro til deres modellbaserte scenarier.

Prof. John Christy ved University of Alabama er en høyt merittert klimaforsker. Han avga nylig et vitnemål i en statlig høring, der han påviste at klimamodellenes temperaturprojeksjoner feiler grovt, og beklaget at disse brukes for å utvikle politikk.

Christys figur viser hvordan et gjennomsnitt av klimamodellene over en lang periode gir en temperaturtrend som langt overstiger de observerte temperaturer. Modellscenarioer som ikke stemmer overens med observasjoner har ingen utsagnskraft.

Alle bør også reflektere over det faktum at jo større avviket blir, desto mer fremstår Klimapanelet som sikre på at scenariene er korrekte!

Bjørkdahl, Hermansen og Reinertsen friskmelder «Climategate», trolig uten kunnskap om det underliggende materialet. Forskeren Tom Wigley deltok i presset på tidsskriftredaktørene: «Mike Humes idé om å få redaktørene til å fratre vil sannsynligvis ikke virke – vi må bli kvitt (redaktør) von Storch også, ellers vil hullene etter hvert fylles opp med skeptikere». Redaktør von Storch måtte fratre.

Phil Jones vil drive sensur: «. Jeg kan ikke se for meg at noen av disse artiklene kommer i den neste rapporten fra IPCC. Kevin og jeg vil holde dem utenfor på en eller annen måte, selv om vi må redefinere hva fagfellevurdert litteratur er».

Anerkjente forskere pyntet på data: Phil Jones: «Jeg har nettopp fullført Mikes trick fra (tidsskriftet) Nature og lagt inn de virkelige temperaturene i hver temperaturserie for de siste 20 årene (altså fra 1981 og fremover) og fra 1961 i Keiths data for å skjule nedgangen». Tim Osborn: «Vi har også anvendt en fullstendig kunstig justering av dataene etter 1960, så de ligner mer på de observerte temperaturene enn dataene fra treringer (årringer) gjorde i virkeligheten.»

Stein Storlie Bergsmark, fysiker

Vi bør slette våre elektroniske spor

Sigbjørn Obstfelder undret seg hvor han var, i dag hadde han drøyt l00 år senere kunnet lese sin egen journal fra «galehuset» utlagt på Nasjonalbiblioteket.

Kulturminister Huitfeldt med flere jublet da man omsider etter l00 år fikk tilgang til Bjørnstjerne Bjørnsons private brev. Fru Bjørnsons følelser var ikke så viktige – det var viktigere at vi fikk vite at Bjørnson ble drevet fra landet på grunn av en forelskelse i en ung kvinne.

Knausgård, Gulliksen, Hjort og mange: den høye edle kunst gis som kjent dispensasjon fra vanlig folkeskikk. Ektefeller, familie, de døde har ingen beskyttelse mot bakvaskelser og blottstillelser. Åpenhet ligger i tiden. Historikere og biografer vil ha sitt.

Selvfølgelig er det viktig med fordypning i fortiden. Helsepersonelloven og taushetsplikter for helsepersonell gir ikke nok beskyttelse – hva er viktige grunner for innsynsrett og publisering når det dreier seg om interesseavveininger? Tidens kontekst endrer seg.

Dagbladet/Kolloen/Karterud hadde ingen problemer med å publisere Knut Hamsuns første samtale hos psykiater Strømme på -30-tallet.

Nasjonalbiblioteket/Hoem med mange mener nå at om forfattere ikke har brent sine skrifter, må vi senere få lov til å publisere verk som de selv har refusert. Med andre ord, vi bør nå også slette våre elektroniske spor før vi dør for å forebygge grafsinger – både hensiktsmessige og uhensiktsmessige- og kanskje psykologisk skjending.

Det utføres selvfølgelig en masse viktig og etisk høyverdig arbeid når det gjelder å få frem kunnskap om fortid og nåtid. Men enkelte kunne kanskje minnes om det gamle ordtaket «a little virtue will never hurt you»? Moral bør ifølge filosofer være et generelt begrep – og også gjelde for historikere, biografer, skjønnlitterære forfattere og oss alle.

Det interesserer oss at Hitler brukte morfinpreparater, det interesserer ikke meg personlig om han onanerte. Når taushetsbelagte helseopplysninger frigis før det har gått en generasjon, tror jeg at vi er på gale veier. Kjente personer har etterhvert ingen gjemmesteder.

Per Sunde, lege

Arktis trenger vern, Stubholt!

I innlegget «Kampen om Arktis står mellom bruk og vern» skriver Liv Monica Stubholt at alle hav reguleres av Havrettskonvensjonen – også Polhavet i Arktis. Det er riktig, men har hun rett i at det ikke trengs flere verktøy for å beskytte Polhavets sårbare natur?

Havrettskonvensjonen er ikke i seg selv nok til å beskytte havets ressurser. Derfor har FN blant annet vedtatt en tilleggsavtale om beskyttelse av vandrende fiskebestander, og man fremforhandler også en tilleggsavtale om beskyttelse og bæredyktig bruk av biologisk mangfold i havområder utenfor nasjonal råderett. Disse fjerne havområdene, som utgjør halvparten av jordens overflate, er under økende press fra menneskelig aktivitet – også i det sentrale Polhavet.

Derfor trenger også Polhavet bedre beskyttelse. Ikke primært for å vekke «eventyrlyst og naturglede», men fordi de unike økosystemene her til syvende og sist er helt avgjørende for menneskene som bor i Arktis, og som Stubholt gjerne taler på vegne av.

Kanskje burde Norge og andre arktiske kyststater faktisk ta saken i egne hender og inngå en egen havavtale seg imellom. Det vil nemlig ta lang tid før en global avtale er på plass. Ved å være i forkant kan Norge sikre innflytelse på en viktig sak i vårt eget «nærområde».

Seniorforsker Christian Prip ved Fridtjof Nansens Institutt

Er alt fra FNs klimapanel korrekt?

I et innlegg i Aftenposten blir Miljødirektoratet, som nasjonalt knutepunkt for FNs klimapanel, stilt noen spørsmål vi gjerne svarer på. Leseren spør om ikke «argumenter som blir stemplet som både upolitisk korrekte og uvitenskapelige» også burde inkluderes i klimapanelets rapporter for «å få en liten balanse i argumentasjonen».

I utvelgelsen av hvilke forskere som skal være forfattere for en rapport legges det i henhold til klimapanelets prosedyrer vekt på at sammensetningen skal reflektere spekteret av vitenskapelige, tekniske og sosioøkonomiske syn og ekspertise. Klimaforskere, i likhet med andre forskere, må teste om en hypotese holder vann og dokumentere at alternative årsaker er undersøkt før man trekker en konklusjon.

Med FNs klimapanel gjøres denne testingen dobbelt opp. Først ved at den litteraturen som vurderes av klimapanelet når det gjelder det naturvitenskapelige kunnskapsgrunnlaget allerede er gjennomgått av andre eksperter, såkalt fagfellevurdering, før den blir publisert. Deretter ved at FNs klimapanel, som består av mange av de mest erfarne forskerne innenfor sine fagområder, gjennomgår studiene med et kritisk blikk og vurderer dem opp mot konklusjonene i andre studier.

På denne måten tar klimapanelet hensyn til et bredt spekter av vitenskapelig baserte vurderinger, metodebruk og konklusjoner. I en del tilfeller vil mange studier peke i samme retning og gi grunnlag for høy grad av faglig sikkerhet. I andre tilfeller vil mangel på kunnskap eller stor usikkerhet om årsak og virkning føre til at klimapanelet understreker nettopp denne usikkerheten.

Klimapanelet er pålagt å beskrive grad av faglig sikkerhet og sannsynlighet, og disse vurderingene står helt sentralt i rapportene. Dette, sammen med kommentarrundene hvor alle forskere og eksperter kan delta, sikrer at klimapanelets konklusjoner er robuste og har høy integritet. Det er derimot ikke klimapanelets oppgave å vurdere politisk eller uvitenskapelig argumentasjon.

Audun Rosland, avdelingsdirektør Miljødirektoratet