Debatt

De unge blir syndebukker under pandemien

  • Kjersti Thorbjørnsrud
    Kjersti Thorbjørnsrud
    Forsker, Institutt for samfunnsforskning

Studentenes fadderukearrangementer ble hardt slått ned på av mediene, og de unge ble kalt egoistiske og uansvarlige, skriver Kjersti Thorbjørnsrud. Foto: Ole Martin Wold / NTB scanpix

Å gi enkeltgrupper skylden når smitten øker, frarådes sterkt av forskere og myndigheter.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

De unge betaler en høy pris i form av ensomhet og isolasjon under covid-19-pandemien. Samtidig får de en moralsk pekefinger i mediene som knapt blir noen andre grupper til del.

På ettersommeren kom det mange både fryktet og ventet på: Vi fikk en smitteoppblomstring av covid-19. Å gi enkeltgrupper skylden når smitten øker, frarådes sterkt av forskere og myndigheter.

Nyhetsmediene har et særskilt ansvar her: Man har lært fra dekningen av aidsepidemien. Stigmatisering og skam la ikke bare stein til byrden for dem som ble smittet, skam gir også dårlige odds for bekjempelse av sykdommen. Folk unngår å teste seg når smittestigmaet blir tungt nok.

Dermed har både medier og myndigheter generelt vært tilbakeholdne med å gå i detaljer når det gjelder smitte av covid-19 i enkeltmiljøer.

For eksempel ble et omfattende smitteutbrudd i etterkant av bryllupsfeiringer i Østfold i juli behørig omtalt, men detaljer om hvem som var involvert ble ikke formidlet, og det var få eller ingen påstander om uvettig og egoistisk oppførsel i nyhetsmediene. Snarere oppfordret myndighetene folk til å stå sammen og ikke anklage hverandre.

Uansvarlige studenter

Spol frem mot høst, og kontrasten er i øyenfallende: I begynnelsen av august ble det påvist smitte hos unge voksne i etterkant av såkalte «vestkantfester». De ble raskt oppfordret til å skjerpe seg og vise ansvar. Samtidig startet semesteret ved landets universiteter og høyskoler. Frivillige studenter engasjerer seg hvert år via fadderuker for å ta imot nye studenter, slik at de kan bli kjent og skaffe seg et sosialt nettverk.

I likhet med vestkantfestene ble fadderarrangementene slått hardt ned på i mediene. Omkvedet var at dette handlet om egoistiske og uansvarlige unge mennesker. «Skamme seg» ble plutselig et gangbart begrep blant kommentatorer og meningselite.

Fadderukene ble forlangt stoppet med umiddelbar virkning, og helseministeren selv advarte studentene om at hele landet måtte stenges ned igjen om de ikke tok ansvar.

Nå, noen uker etterpå, er fasiten at det er lokale smitteutbrudd blant studenter, slik det finnes i andre miljøer, men noen nasjonal spredning har vi ikke sett. Det er stadig reiser til utlandet som peker seg ut som en hovedkilde til smitte.

Les også

Intens smittejakt i studentmiljøene i Bergen

Livet på skjerm

Der kritikk av fadderukene preget de nasjonale medienes dagsorden i august, har studenters situasjon under covid-19-epidemien ellers fått mindre oppmerksomhet. Diskusjonene om konsekvenser av stengte skoler og barnehager for barns helse og velferd gikk høyt i vår, samtidig som hjemmekontorets sorger og gleder fikk full oppmerksomhet i mediene.

Hvordan det var for studenter å lære og være via en skjerm da alle universiteter og høyskoler ble stengt, har det vært snakket lite om. Dét til tross for at studenter er blant dem som fra før scorer høyest på mål for ensomhet.

Unge voksne er pr. definisjon avhengige av å komme seg ut: De bor ofte alene, de har ikke familie å støtte seg på i det daglige, og de er i en livsfase der det å etablere nye nettverk er eneste farbare vei.

Undersøkelser viser ikke overraskende at nettopp de unge, deriblant studenter, er blant gruppene der flest rapporterer om forringet livskvalitet, ensomhet og isolasjon under pandemien.

Nå i høst er ikke lenger campus totalt stengt for studentene. Men store deler av undervisningen skjer, i motsetning til i skolene, fortsatt digitalt, og å treffes fysisk er stadig en luksus.

Mange fagmiljøer jobber hardt for å gjøre det beste ut av situasjonen og få til et minimum av fysiske møter og forelesninger. Men det finnes ingen felles retningslinjer eller minstekrav for hva slags tilbud studentene har krav på av fysisk deltagelse.

I motsetning til i skolen, der 1-metersregelen ikke gjelder i klasserommene, er det ikke lempet på noen smittevernregler for studenter. Det betyr at det stadig er noen, også blant de yngste studentene, som kun har undervisning via en skjerm.

Les også

I fjor skapte gule vester kaos i gatene. Nå er et munnbindopprør i ferd med å bre seg til hele Europa.

Hvem kjemper de unges sak?

Profesjonelle aktører og næringsinteresser er tydelig til stede i debatten om smittevern. De krever lemping av tiltak og ekstraordinær fordeling av ressurser for å kompensere tap.

De unge voksne derimot, har ikke tunge interessegrupper bak seg. De slår ikke tilbake med krav om at man under pandemien må avveie hvilke helsekonsekvenser nedstenging og isolasjon kan få – også for dem.

Kanskje blir det slik fordi de unge er lite utsatt for selve smitten, og dermed havner i en umulig debattposisjon i forhold til dem som defineres som utsatte risikogrupper. De «unge og friske» forventes å vise ansvarlighet og solidaritet fremfor å stille krav.

Stigmatiserende merkelapper har vist seg å fungere dårlig før. Å ikke prioritere unge menneskers behov for fysiske møteplasser, kan vise seg å lønne seg dårlig for både smittebekjempelse og folkehelse på sikt.

Men å sette de unges situasjon på dagsordenen krever en journalistikk som ser bak de profesjonelle interessegruppene. Når de unges angivelig egoistiske oppførsel dominerer overskrifter og førstesider, er dét selvsagt også et resultat av pressens egen prioritering og dagsordenmakt.

Les også

Åtte annerledes somre

  • Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Koronaviruset
  2. Smittevern
  3. Koronaviruset
  4. Student