Nei, krass islamkritikk er ikke et sykdomstegn. Det er forskjell på fornuft og fobi | Truls Wyller
Lider du av en fobisk redsel, vet du bare så altfor godt at du ikke har noen rasjonell grunn til å gjøre det.
Etter drapet og moskéangrepet i Bærum hever det seg mange advarende røster om at «ord skaper holdninger som skaper handlinger», og det mobiliseres til kampanjer mot hat og islamofobi.
Etter tilfeller av muslimsk terror får vi derimot alltid høre at «Dette har ingen ting med islam å gjøre», altså hverken med ordene i Koranen eller i beretningene om Muhammeds liv.
Selv om intensjonene med dagens kampanjer mot hat og fobi er de beste, er jeg redd denne forskjellsbehandlingen kan oppleves som en polariserende sykeliggjøring av meningsmotstandere.
Mohammad Usman Rana forsvarer imidlertid begrepet «islamofobi» i sin kronikk i Aftenposten 15. august: Islamofobi og muslimhat er i bunn og grunn det samme, skriver han – og ser dermed bort fra forskjellen på følelser det går an å diskutere og følelser som kommer og går uten rasjonell kontroll.
Ropstad vil vurdere handlingsplan mot islamofobi
Fobi er hinsides skillet fornuft/ufornuft
Hat kan være temmelig destruktivt, og kanskje ber du en venn besinne seg og tenke over om hun virkelig har en grunn til å hate. Men lider du av en fobisk redsel, vet du bare så altfor godt at du ikke har noen rasjonell grunn til å gjøre det. Fobien er hinsides skillet fornuft/ufornuft og må møtes med terapi snarere enn argumentasjon.
Hos Rana er det islamofobt å kritisere islam som «voldelig, statisk og inkompatibel med vestlige verdier». For da «generaliserer» man trekk ved denne religionen som egentlig bare gjelder for deler av den. Men nettopp det gjør ikke den utskjelte Hege Storhaug fra HRS.
Storhaug gjentar og gjentar at det er en splid i dagens islam: Mot ortodokse, konservative og mer eller mindre militante muslimer står frihetsorienterte muslimer som tar til orde for religiøs reform. Hun støtter de siste og kritiserer de første, noe som betyr at forskjellen på «muslim» og «muslim» er viktigere for henne enn for Rana – som nokså konsekvent distanserer seg fra reformmuslimer.
Vi kan ikke fullt ut forstå hat og vold mot muslimer hvis vi bare ser dette som lokale fenomener | Fire forskere
Kristendommen har vært kritisert sønder og sammen
Det hindrer ikke at det noen ganger er rimelig å se bort fra forskjellene og si noe kritisk til alle som måtte tro at Allah er den eneste gud, at Koranen er hans ord og at Muhammed er hans profet.
Slik har Kristendommen med stor K vært kritisert sønder og sammen de siste par hundre år, for eksempel gjennom Arnulf Øverlands polemiske Kristendommen – den tiende landeplage. Men Øverland og andre krasse religionskritikere trengte ingen terapi, for de led ikke av noen fobi.
I opplysningstidens ånd
Andre ganger er det nyttig å skille mellom ulike retninger i ortodoks islam: IS dreper de vantro i dag. Det vil ikke medlemmene av det norske Islam Net, men som talsmannen Fahad Qureshi bekrefter på Dagsnytt 18 16.6.2016, regner de med å praktisere dødsstraff som foreskrevet i Koranen i morgendagens islamske idealsamfunn.
Mer moderate sunnimuslimske lærde deler idealet om et kalifat, men med en mindre brutal praktisering av de foreskrevne straffene.
Også Rana mener at samfunnets lover skal utledes av en åpenbaringsreligions hellige tekster. Tekstene skal kontekstualiseres for vår tid, men ikke erstattes av menneskets egen fornuft som lovkilde.
Å kritisere alt dette i fornuftens navn er derimot i opplysningstidens ånd og slik sett nærmest det motsatte av å være offer for en irrasjonell fobi.
