For næringslivets skyld, ikke vann ut Norges klimamål med utslippskvoter | Bjørn Kjærand Haugland og Jens Ulltveit-Moe
Å legge inn enda et slingringsmonn blir som å trykke på slumreknappen for norsk næringsliv.
Vi bør si fra oss muligheten for slingringsmonn i EU-avtalen om utslippskutt og heller gjøre utslippskuttene våre hjemme.
Slik kan Norge bli et utstillingsvindu for løsningene på klimakrisen, med næringslivets hjelp.
Verdens land vil ha nullutslipp i 2050. Er det i det hele tatt mulig? | Jonny Hesthammer og Sunniva Rose
Kjærkommen avtale
Det råder i dag mye forvirring rundt hva som skal skje av utslippskutt i Norge frem mot 2030, og hvor mye som er blitt kuttet de siste årene.
Uansett er tallene for norske utslippskutt for øyeblikket lite imponerende. Dette er dårlig nytt for norsk næringsliv. Vi vet at utslippene skal kuttes drastisk, men rammene er ikke på plass.
Derfor var den nye avtalen med EU, som lover utslippskutt på 40 prosent innen 2030 i ikke-kvotepliktig sektor (for eksempel landbruk, transport og avfallshåndtering), kjærkommen for oss i Skift.
Det vil gi en langsiktig ramme for å utvikle klimaløsninger i våre bedrifter, vel vitende om at det faktisk blir et marked for dette.
På den måten kan driften vår endres i tråd med utviklingen som må skje i samfunnet dersom vi skal løse klimakrisen.
Opsjon på å kjøpe seg ut
Samtidig har Norge fortsatt en opsjon på å kjøpe seg ut av en del av disse utslippskuttene gjennom EUs kvotesystem, dersom vi sier fra om dette før nyttår.
Dette vil vanne ut målsettingen i avtalen betraktelig. Regjeringens egne mål nedfelt i Granavolden-plattformen, er mye mer ambisiøse. Den sier at utslippene skal kuttes på hjemmebane med 45 prosent innen 2030 sammenlignet med 2005. Legg merke til at dette er 5 prosent høyere kutt enn avtalen vi har med EU.
Vi kan med andre ord bomme litt, uten å bli straffet.
Still strengere klimakrav til oss i bygg- og anleggsbransjen, Monica Mæland! | Andersen, Aspelund, Bengtsson, Folvik og Øyno
Dette bør regjeringen gjøre
Å legge inn enda et slingringsmonn blir som å trykke på slumreknappen for norsk næringsliv. Kapitalen i finansmarkedene strømmer nå mot fornybare og bærekraftige alternativer. Dette er næringsvirksomhet som vil leve godt i et verdensmarked basert på lave utslipp.
Det er disse næringsvirksomhetene Norge må skape. Hvis ikke blir vi sittende igjen med en norsk økonomi som har sagt fra seg muligheten til å konkurrere i verdenstoppen. For la det ikke være noen tvil om at det vil være mange om beinet i industrier myntet på utslippskutt.
I lys av dette er det en del ting regjeringen bør gjøre med én gang:
• Norge bør før nyttår si fra seg muligheten til å kjøpe kvoter fra EU ETS for å kompensere for kutt i ikke-kvotepliktig sektor frem mot 2030.
• Norge må ha konkrete tall for hva utslippene skal være i 2030 og så budsjettere deretter. Granavolden-plattformen sitt mål kan omregnes til at ikke-kvotepliktige utslipp i 2030 ikke skal være mer enn 15,2 millioner tonn, som er 45 prosent lavere enn 2005-nivå.
• Norge trenger et styringssystem som inkluderer et karbonbudsjett, slik at vi kan ha oversikt over hvordan vi ligger an underveis. Flere storbyer har sagt at de vil herme etter Oslos system, hvorfor kan ikke Norge gjøre det samme?
Sette listen høyere
Skal man konkurrere, må man sette listen høyere enn gjennomsnittet.
Sverige har satt sitt mål på 50 prosent innen 2030 og allerede sagt fra seg opsjonen på å kjøpe seg fri med kvoter. Danmark kom nylig med en målsetting om 70 prosent kutt.
Vi vil nødig gå en fremtid i møte der vi må se til våre naboland for løsninger vi kunne ha skapt selv.
