Muslimfiendtlighet maskert som religionskritikk | Ervin Kohn
Muslimfiendtlighet har en helt annen agenda enn religionskritikk. En ondskapsfull agenda. En kunnskapsløs agenda.
På den ene siden kan det være vanskelig å skille muslimfiendtlighet fra islamkritikk. På den andre siden er det de som forsvarer åpenbar fiendtlighet mot muslimer – eller antatte muslimer – med at det bare er religionskritikk.
Statsminister Solberg ble intervjuet på Søndagsrevyen 11. august, dagen etter angrepet på moskeen i Bærum. «Hvor sviktet Norge i bekjempelsen av hatet», var inngangsspørsmålet hun fikk. Statsministeren erkjente prisverdig at vi har muslimhat i Norge.
På oppfølgingsspørsmål om egne statsråders retorikk, fokuserte hun på at det må være lov til å snakke om «æresrelaterte utfordringer», kvinneundertrykkelse og tvangsekteskap. Og her er vi midt i problemet.
Hva i all verden har disse tingene å gjøre med muslimfiendtligheten vi som samfunn, og muslimene i særdeleshet, opplever? Ganske mye.
Sharia er mer enn straffelov
Det er ingen uenighet i Norge om at religionskritikk er legitimt.
Å forfekte at det må være lov å kritisere islam, er som å slå inn åpne dører. Det er ytterst få, om noen, som i vårt samfunn vil forfekte at man ikke skal kunne kritisere ulike religioner. Derfor blir det mer en avbøyning fra problemene med muslimfiendtlighet. En slags stråmann som man lettere kan argumentere mot.
En del av det som kalles religionskritikk eller islamkritikk, bygger også på stråmenn. Eller det jeg kaller fortegnelser, altså usannheter, av islam.
«Muslimer vil innføre sharia i Norge», sies av dem som ønsker å skremme. Utsagnet er egnet til å skremme den som assosierer sharia kun med straffelovgivningen i Saudi-Arabia. Men sharia er så mye mer enn straffelovgivning. Det er sivilrett, hygieneregler, spiseregler, familierett, og mye mer. Islam er, som kristendom og jødedom, et verdisystem.
Ideologi eller religion?
Å hevde at islam ikke er en religion, men en ideologi, er likeledes en fortegnelse. Å hevde at islam er en voldelig religion, i motsetning til kristendommen som er en fredens religion, er også en fortegnelse.
Gjennom historien er det utøvet mye vold i islams navn, og det gjøres fortsatt. Om det gjennom historien er utøvet mindre vold i kristendommens navn, er jeg neimen ikke sikker på.
Å kritisere religiøse praksiser er åpenbart legitimt.
Det finnes praksiser som for den enkelte oppleves som religiøse, selv om de egentlig ikke er det. Et eksempel på dette er det som av internasjonale organisasjoner som UNICEF, FN og WHO betegnes som female genital mutilation, kjønnslemlestelse av kvinner.
Kjønnslemlestelse av kvinner ikke islamsk
Tradisjonen og utbredelsen varierer sterkt. Den er å finne i 30 land. 26 av disse har forbudt praksisen ved lov, men lovgivning alene får ikke slutt på praksisen.
Kjønnslemlestelse av kvinner er ingen praksis med rot i islam. Det er imidlertid en kjensgjerning at de fleste miljøer som praktiserer det er muslimske, men ikke alle. Etiopia for eksempel, der 62 prosent av befolkningen er kristne, har en høy andel kjønnslemlestelse.
Selv om skikken ikke er islamsk, er det en oppfatning blant en del som er tilhengere av praksisen at det er det. Her kan man kritisere enkelte religiøse ledere for passivitet og utydelighet overfor praksisen.
Kvinnen som mannens eiendom
Maskering av kvinner med heldekkende ansiktsplagg er likeledes en praksis blant enkelte grupper muslimer og noen ytterst få jøder. De som praktiserer dette selv, eller som forsvarer eller tillater praksisen, er overbevist om at de følger religiøse tradisjoner.
I hvilken grad kvinner skal dekke hår, legger, nakke, armer, hud, har sin rot i sømmelighetsregler. Sømmelighetsregler finner vi i flere religioner, både i islam, jødedom og kristendom. Men disse er ikke bare religiøst begrunnet. De har også et patriarkalsk opphav. Samfunn som var sentrert rundt menn, hvor kvinnen ble betraktet som mannens eiendom. Vi kjenner det også fra vår tid.
Kvinner hadde ikke stemmerett før i 1913 i Norge. Døtre «giftes bort» av far, som følger henne opp kirkegulvet.
Når man først ser på kvinnen som sin eiendom, er det ikke så rart at man ønsker å beskytte sine eiendeler. Ikke noe er mer naturlig enn å gjemme bort sine verdisaker i bankbokser og safer. Likeledes med kvinnen. I patriarkalske samfunn skal kvinnen holde seg hjemme, beskyttet. Dersom hun må ut, skal hun i hvert fall være helt tildekket, gjerne med følge. I vårt samfunn kalte vi det anstand.
Det går alltid noen grenser. Det er helt legitimt både å diskutere og kritisere grensene for sømmelighet. Jeg hevder at grensen for sømmelighet går ved maskering. Maskering har etter min mening ikke så mye med religion å gjøre, som med et foreldet kvinnesyn.
Ondskapsfull eller kunnskapsløs agenda
Muslimfiendtlighet har en helt annen agenda enn religionskritikk. En ondskapsfull agenda. En kunnskapsløs agenda.
HL-senterets befolkningsundersøkelse fra 2017 viser at 34 prosent av befolkningen har utpreget muslimfiendtlige holdninger. Alle disse menneskene er naturligvis ikke ondskapsfulle. Men mange av dem tror på fortellinger de har lest eller hørt om islam og muslimer. Det vi kaller stereotypier eller konspirasjonsteorier. Disse fôrer frykten.
Mange av disse 34 prosentene hater ikke muslimer. Mange av dem er kanskje bare redde for muslimer.
De har jo hørt at de fleste terrorister (om ikke alle) er muslimer. De har jo hørt at muslimene har en hemmelig plan om å overta Europa. Det må jo være lov å beskytte seg. Islam betyr underkastelse. Noen har sikkert også lest Underkastelse, den dystopiske romanen til Michel Houellebecq der det franske samfunnet blir «overtatt av muslimer».
For ti år siden, på landsmøtet i 2009, lanserte Fremskrittspartiets Siv Jensen et nytt ord: snikislamisering. Jeg tror ikke dette bidro til å dempe frykten for hverken muslimer eller islam.
Vold og tvang ikke religiøs praksis
Både jødedommen og islam er praksisorienterte religioner. Derfor er det helt legitimt å inkludere kritikk av praksiser innenfor rammen av religionskritikken, og ikke bare dogmer. Derimot er det viktig å skille mellom praksiser som er religiøse og praksiser som er nasjonale eller kulturelle.
Kjønnslemlestelse av kvinner er åpenbart ikke en religiøs praksis. Det forekommer dessverre blant både kristne og muslimer i afrikanske land.
Konemishandling er ikke en religiøs praksis.
Æresvold er ikke en religiøs praksis. 70 prosent av partnerdrap i Norge begås av ikke-muslimske nordmenn. «Å banke kjerringa» forekom i Norge lenge før vi hadde muslimer i landet. En av Ole Paus’ mest populære sanger handler om at far sitter og denger mor «I en sofa fra IKEA», og den utkom i 1979.
Arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er heller ikke religiøse praksiser.
Ja, kritikk av religiøs praksis er legitimt
Det er helt unødvendig å minne om at det må være lov å kritisere religiøse praksiser i Norge. Behøver jeg å minne om de utallige debattene, angrepene og kronikkene om jøders religiøse praksis med brit mila, tidlig mannlig omskjæring?
Det er helt unødvendig å understreke at det må være lov å kritisere islam når man skal diskutere hvordan man skal bekjempe muslimfiendtlighet.
