Debatt

Uten den offentlige samtalen står kunsten meningsløst alene | Anki Gerhardsen

  • Anki Gerhardsen
    Anki Gerhardsen
    Medlem av Norsk Presseforbunds kildeutvalg
De siste ukenes diskusjoner omkring teaterforestillingen Ways of Seeing beskriver problemet ganske tydelig. Meningsbrytning og hard motstand omdefineres til sensur og kunstfiendtlighet, mener Anki Gerhardsen. På bildet: Ketil Lund og Sara Baban spiller i forestillingen Ways of Seeing.

Det er ikke mange som uten blygsel maner til offentlig debatt mens de insisterer på å bestemme over samtalens gang. Man må nesten tilhøre kunstfeltet for å skjønne greia.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I flere år har jeg jobbet med et debattkonsept som heter Kritisk Punkt. Det springer ut fra et slags kall. Et intenst ønske om å vise verden, i hvert fall Norge, at det med jevne mellomrom skapes kunst som sier noe vesentlig om samfunnet vårt. Om politikken. Om våre forestillinger om tingenes tilstand. Kunst som stiller viktige spørsmål. Som påstår noe det går an å være enig eller skikkelig uenig i, enten man kan noe om kunst eller ikke.

Anki Gerhardsen

Motstand blir til sensur

Jeg har laget debatter om mannsrollen basert på en nonverbal danseforestilling fra Kartellet i Tromsø. Jeg har laget debatter om norsk flyktningpolitikk basert på et spansk gateteater. Jeg har fått psykiatere så vel som rastløse ungdommer med i krevende diskusjoner om medisiner og ADHD fordi Ingvild Aarseth har en nydelig teaterforestilling som mener noe om rammene for normalitet.

Jeg har gjort dette fordi jeg som kritiker har fortvilt over alle de viktige diskusjonene som passerer fordi nesten ingen bryr seg om kunst.

Da er det ganske forstemmende å se hvordan kunstfeltet reagerer straks noen gjør famlende forsøk på å bry seg.

De siste ukenes diskusjoner omkring teaterforestillingen Ways of Seeing beskriver problemet ganske tydelig.

I stedet for å glede seg over oppmerksomheten, at kunsten omsider blir sett og tatt på alvor, i stedet for å juble over at man endelig har klart å rive snerken av hverdagstralten for så å kaste seg ut i det mangfoldige, tidvis saklige og tidvis usaklige samtalerommet offentligheten tilsammen utgjør, så omdefineres meningsbrytning og hard motstand til sensur og kunstfiendtlighet.

  • Per Christian Selmer-Anderssen kommenterer:
Les også

Hvordan kunne et teaterstykke få så store konsekvenser?

– Utidig innblanding

Den samme autorefleksen oppsto i 2014 da performancekunstner Amund Sjølie Sveen presenterte sitt maktkritiske verk Nordting under Festspillene i Nord-Norge.

Sveen er en svært dyktig kunstner, alltid i bevegelse, alltid overraskende og ofte eksplisitt politisk.

Arbeidene hans fortjener stor oppmerksomhet og debatt, men da Nordting fikk politikere til å rive programmet i stykker og forlate forestillingen i protest, kom straks kunstfeltets ledende stemmer på banen: Folk med makt og posisjon burde holde seg for gode til å mene noe om kunstens fortellinger. Også her ble det ropt om sensur, kunnskapsløshet og utidig innblanding.

Det skal poengteres at Sveen selv ikke deltok i fordømmelsen, men kunstfeltet som bransje ser ellers ut til å reagere på instinkt hver gang noen prøver å møte en kunstnerisk, politisk ytring med det begrepsapparatet man ellers anvender i det offentlige ordskiftet.

Dosent Øystein Stene ved Kunsthøyskolen i Oslo mener samlet kollegial støtte bør være hovedregelen når omverdenen reagerer med harnisk over kunsten, men hvorfor det?

En aviskronikk kan hvem som helst få argumentere imot, men den som lar seg gire opp av kunstneriske ytringer uten selv å være kunstkyndig, blir avvist, latterliggjort eller forkastet som fiende.

Motstandere som ikke viser nok ærbødighet for kunstens særlige språk, eller som kanskje ikke behersker dette særlige språket, får rett og slett ikke være med i samtalen.

Graver sin egen grav

Dermed formidler feltet effektivt at kunst kan være artig, merkelig eller voldsomt provoserende, men ikke noe samfunnet skal prøve å engasjere seg i.

Det er som å grave sin egen grav med bratt nakke mens man innbiller seg at man kjemper en heroisk kamp for ytringsfriheten. Kunsten skal få blåse ut om samfunnet, men samfunnet skal ikke få blåse tilbake med det språket enhver måtte ha tilgjengelig.

Med en slik holdning bør det ikke være overraskende at det blir trøblete å få det samme samfunnet med på at det er viktig med estetiske fag i skolen, kunstkritikk i mediene og penger til kunst og kunstnere når statsbudsjettet skal på plass. Lukkede foreninger for spesielt inviterte må forvente å bli overlatt til seg selv.

Ytringsfrihet for alle

Det er klart vi skal protestere når Fremskrittspartiet tar til orde for å stoppe støtten til Black Box, men man trenger ikke arrangere demonstrasjonstog for å parkere et så tåpelig forslag med så marginal støtte i så vel befolkningen som blant politikere.

Men det er som om viljen til kamp er større enn viljen til realitetsorientering. Og i dette rasende narrativet er det selvsagt heller ikke rom for at statsministeren kan få mene at det er skummelt å kombinere filming av politikeres hjem med påstander om nettverk som har interesse av et mer rasistisk Norge.

Men selvsagt er denne kombinasjonen verdt å diskutere. Og selvsagt skal også mennesker uten kunstutdannelse få delta i debatten.

Kunstfeltet må snart ta en prinsipiell diskusjon om sitt forhold til ytringsfrihet og samtale. Og der må noen holde en tale der de minner om at ytringsfriheten gjelder for alle. Og at uten den offentlige samtalen står kunsten meningsløst alene.

Oppdatert med endring i denne setningen: Og i dette rasende narrativet er det selvsagt heller ikke rom for at statsministeren kan få mene at det er skummelt å kombinere filming av politikeres hjem med påstander om nettverk som har interesse av et mer rasistisk Norge.

Les også

Øystein Stene: Feighet og mangel på solidaritet er kjipt for kunstnere. Men et langt større problem for demokratiet.


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter