I bås fra første skoledag

  • Mariam Naqvi
Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Haba haba. At refrenget og rytmen i Stella Mwangis sang «Haba haba» er fengende, kan det ikke være noen tvil om. Derfor valgte det norske folk Stella til å representere Norge i Eurovision. Når Stella like etter den norske Grand Prix-seieren ble intervjuet av NRKs Ingvild Bryn, fikk øyeblikket en annen bismak. Fokuset på hennes etniske opphav opplevdes pinlig og utdatert, men Stella håndterte det elegant med å skifte fokus til musikken og artistkarrièren sin.

Artisten har også avfeid rasismespekulasjonene etter nederlaget i Düsseldorf med å si at musikk ikke har noen farge og at hun prøver å leve i en verden hvor hun slipper å snakke om det.

Jeg skulle ønske vi levde i en verden hvor etnisk opphav ikke var et hovedtema. Dessverre opplever vi i dag det motsatte, i flerkulturens navn.

En seksåring jeg kjenner forteller om et første skolehalvår hvor det er blitt lagt stor vekt på å snakke om hvor han og de andre barna kommer fra, hvorfor de ser ut som de gjør, og hvilken religion de har. Seksåringen har fra første skoledag lært seg å sette folk i bås.

Mange barnehager og skoler i Oslo liker å trekke frem hvor mange nasjonaliteter som er «representert» hos dem. Det henges opp flagg og verdenskart med henvisning til barnas opphavsland. Kartene brukes som utgangspunkt for å snakke med barna om hvem vi er og hvor vi kommer fra.

Blir to av barna venner med hverandre fordi de begge er så glad i å leke sjørøvere, kan det hende de også blir med hverandre hjem. Der er det mulig de får servert en middag som er litt annerledes enn den de er vant til hjemme og høre et språk de ikke bruker i barnehagen. Men kanskje vil de oppdage at foreldrene til Omar er akkurat som foreldrene til Ola og at de også er veldig glad i lasagne! Da vil det være Ola som har noe å lære de voksne i barnehagen.