Debatt

Kort sagt, søndag 30. juni

  • Debattredaksjonen

Kunst og pensjon. Dette er dagens kortinnlegg!

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Avlivning

Hvordan ta livet og energien ut av kunstlivet i et lite land?

Jo, man bygger en diger sarkofag av et Nasjonalmuseum og ansetter en direktør som legger seg flat og lar seg blende av kongelige, milliardærer og maktpersoner.

Kvalitet er underordnet. Og kunstnerne tier. Skjelver av frykt for sine liv.

Marianne Heske, kunstner


Desinformasjon om pensjon

Arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) svarer 24. juni på min artikkel i Aftenposten 18. juni. Svaret gir inntrykk av at hun ikke forstår realitetene i saken. Hun prøver å få leserne til å tro at jeg forventer å motta «en tjenestepensjon på 66 prosent av sluttlønn i tillegg til en full alderspensjon fra folketrygden». Dette er grovt villedende og ikke en statsråd verdig.

Det jeg og andre i samme situasjon ber om, er en samlet pensjon på 66 prosent av sluttlønn inklusive en fullt opptjent pensjon fra folketrygden – i tråd med de reglene som gjaldt før 1. januar 2011. Hadde jeg vært født i 1943 eller tidligere og fortsatt å jobbe til 73, ville jeg mottatt full folketrygd fra fylte 67 år og på toppen av dette tjenestepensjon fra og med avgangstidspunktet, slik at samlet pensjon fra og med avgangstidspunktet hadde kommet på 66 prosent av sluttlønnen – forutsatt 30 år i Statens pensjonskasse. Nå mister jeg i stedet all rett til tjenestepensjon i kraft av å ha jobbet lenge – tilsvarende en engangssum på om lag en million kroner -, ene og alene fordi departementet ønsket å straffe organisasjonene for utfallet av forhandlingene i 2009.

Høyres stortingsrepresentant Kristian Tonning Riise har kalt de nye samordningsreglene som trådte i kraft i 2011 for en «tilsiktet urett». Det er presist formulert. Jeg trodde ikke at regjering og storting drev med slikt, men den gjentatte desinformasjonen fra Anniken Hauglies side i denne saken føyer seg inn i det samme mønsteret.

Unni Bjelland, skattejurist (p)


Ut av skyttergravene, inn i varmen

Kjetil Røed etterlyser dialog og ikke skyttergravskrig i debatten om klassisk figurativ kunst og offentlig støtte. Jeg vil bare minne om at det blant annet er hans egen stand, kunstkritikerne, som har fyrt løs mot oss klassiske malere de siste 30–40 årene. Røed fortsetter å vanne ut problemstillingen. Han mener den er populistisk og parodisk, og understreker at det er mange grupper og stilarter i kunstlivet som opplever det samme som oss klassiske malere, å bli utestengt.

Røed sidestiller modernismens mange uttrykk med den klassiske kunsten, og advarer mot særbehandling og politisk styring. De politikere som nå våger å ta i dette vepsebolet, understreker naturligvis viktigheten av «armlengdes avstand». Det var nettopp politiseringen og ensrettingen av kunstfeltet på 70-tallet som la strukturene for den urettferdige kunstpolitikken vi har i dag.

Vi klassiske malere ønsker kun å bli behandlet likt med andre retninger i fordeling av offentlige midler og oppdrag og at det opprettes en professorstilling på kunstakademiet i klassisk figurativ kunst. En slik stilling vil kunne ta vare på selve «morsmålet» i den europeiske kunsten. Å sidestille dette «morsmålet» med alle mulige varianter innen modernismen blir derfor historieløst.

I Dagbladet den 9. juni uttaler konseptkunstneren Marianne Heske, en modig og internasjonal størrelse som i flere tiår har ligget i forkant av trendene og kritikerne her i Norge, at de klassisk figurative kunstnerne får ufortjent mye motstand. Hun mener de fortjener mye større plass i samfunnet og mer støtte, at det bør bli mer rettferdig fordeling av offentlige midler og at det er uhørt at det ikke finnes en professor i klassisk figurativ kunst på akademiet. Heske avslutter med at det er på høy tid å ta de klassisk figurative kunstnerne inn i varmen.

Vebjørn Sand, kunstner


Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Les mer om

  1. Kort sagt
  2. Kunst