Debatt

En nyttig sentralbank | Arne Jon Isachsen

  • Arne Jon Isachsen
    Arne Jon Isachsen
    Professor emeritus, Handelshøyskolen BI

Foto: Elisabeth Sperre Alnes

Svein Gjedrems foredrag fra november 2010, «En nyttig sentralbank», er glitrende.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Innledningsvis i sitt foredrag minner Gjedrem om at etter den første verdenskrig var den allmenne oppfatningen at verdien av den norske kronen skulle bringes tilbake til gammel gullverdi. Sentralbanksjef Nicolai Rygg så det som en moralsk forpliktelse. Tilsvarende valgte finansministeren i Storbritannia, Winston Churchill, å bringe pundet tilbake til pari.

Lyktes, men det kostet

Begge lyktes, Churchill i 1925 og Rygg tre år senere. Men til en høy pris; begge landene fikk en overvurdert valuta som ga dårlig konkurranseevne og press for fortsatt prisnedgang. Senere anså Churchill dette som sin største tabbe i livet.

Arne Jon Isachsen. Foto: Morten Uglum

I sitt foredrag fremholder Gjedrem at Ryggs lodd ble å rydde opp etter politikken under og etter den første verdenskrigen.

I 1949 overtar staten alle aksjene i Norges Bank. Etterkrigstiden står i «styringsoptimismens tegn», sier Gjedrem. Han trekker frem penge- og kredittloven av 1965, som var en fullmaktslov, der Norges Bank glir over i rollen som rådgiver. Gjedrem skriver:

«Perioden markerte et lavmål for Norges Bank: Banken fikk ikke lov til å gjøre noe, mens inflasjonen skjøt fart.»

Knut Getz Wold, som var sjef for Norges Bank på den tiden, ser imidlertid ikke ut til å ha hatt noe imot at Norges Bank måtte nøye seg med å ha innflytelse snarer enn makt. «Slik bør det være», sier Getz Wold, og legger til: «Storting og regjering har det siste ordet».

Ny praksis

Gjedrem ville det annerledes. Da han tok over som sentralbanksjef i januar 1999, ble praksis lagt om; nå styrte man mot en prisstigning på om lag to prosent, slik den nyetablerte europeiske sentralbanken gjorde. Det ny mantraet lød slik:

«Å sikte mot lav og stabil inflasjon er det beste bidraget pengepolitikken kan gi til å jevne ut den økonomiske utviklingen og til stabil kronekurs.»
En annen innovasjon i tenkningen rundt Norges Banks oppgaver formulerte Svein Gjedrem slik:

«Med et kjent reaksjonsmønster i pengepolitikken, kan partene i de sentrale inntektsoppgjørene ta hensyn til virkninger via renten når lønnsveksten blir avtalt.»

Å gjøre reaksjonsmønsteret kjent innebar ganske enkelt at Norges Bank ville sette renten opp om lønnsstigningen ikke var forenlig med inflasjonsmålet. Det var dette banken gjorde sommeren 2002, da LO og NHO dro til med en lønnsvekst Norges Bank ikke kunne akseptere. Mens alle andre lands sentralbanker satte renten ned, satte Norges Bank den opp. Kronen styrket seg til langt over det vår konkurranseevne skulle tilsi. Partene i arbeidslivet fikk en lekse de sent glemte.

Avslutningsvis konstaterer Gjedrem at Norges Bank har funnet sin rolle i samfunnet. Man deltar ikke lenger i korporative prosesser. Og man har trukket seg tilbake som rådgiver. Norges Bank utøver makt basert på det mandat og de mål den har fått fra storting og regjering. Ryddig og greit. Og temmelig krevende.

Elisabeth Holvik, Erling Røed Larsen, Helle Stensbak og Arne Jon Isachsen skriver hver mandag om økonomi i denne spalten.

Les også:

Les også

  1. Hvor skal oljefondet ligge? | Arne Jon Isachsen

  2. Nullsumpresidenten Donald Trump | Arne Jon Isachsen

Les mer om

  1. Norges Bank
  2. Svein Gjedrem
  3. Økonomi