Debatt

Sverre Lodgaard: Avtalen med Iran er historisk i sitt potensial

  • Sverre Lodgaard seniorforsker Norsk Utenrikspolitisk Institutt. NUPI
Avtalen mellom Iran og stormaktene, som ble signert i Wien 14.juli, ser ut til å ha gitt partene mest på de områdene som betyr mest for dem, skriver artikkelforfatteren.

Underlaget for nye sanksjoner svekkes etter hvert som makten i internasjonal politikk flytter østover. Iran-avtalen kan vise seg å være vendepunktet.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
  1. juli 2015 skrev USAs president Barack Obama seg inn i historiebøkene med en miniversjon av sin forgjenger Richard Nixons åpning mot Kina i 1972: Åpningen mot Iran.

Irans president Hassan Rouhani gjorde det samme: Han ble mannen som førte den islamske republikken ut av isolasjonen.

Nye ledere kan gi nye utfordringer

Avtalen mellom Iran og stormaktene er på 159 sider. Detaljrikdommen er overveldende. Slik blir det når tilliten mellom partene er liten eller fraværende. Gjennomføringen blir likevel en vanskelig øvelse. De fleste bestemmelsene varer i 10–15 år, og nye tider og nye ledere kan skape nye utfordringer.

Det historiske suset må derfor kvalifiseres. Avtalen er historisk i sitt potensial, men i historiebøkene er det bare innledningen som er skrevet hittil.

Avtalen innebærer at det vil ta Iran minst ett år å produsere nok kjernefysisk materiale for én bombe. Forsøk på å bryte ut kan derfor stoppes i tide.

Men hva skjer hvis neste amerikanske president slår vrak på avtalen?

For å gjøre det så vanskelig som mulig å utrette noe i det skjulte, er inspeksjonsordningen mer omfattende enn for noe annet land. Til gjengjeld skal sanksjonene fjernes raskere enn mange hadde ventet.

Det ser ut som partene har greid å forhandle etter en god vinn-vinn oppskrift: De har fått mest på de områdene som betyr mest for dem.

Sanksjoner står for fall

Det første som nå skal skje er at FNs sikkerhetsråd vedtar en resolusjon som ønsker avtalen velkommen. Til høsten går man så inn i en forberedende fase, hvor bant annet utestående spørsmål om Irans kjernefysiske historie skal klarlegges.

sverre lodgaard.jpg

Hvis Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) og Iran lykkes med dette innen fristen 15. desember, skal FN-sanksjonene, EU-sanksjonene og amerikanske sanksjoner som berører tredjeland og som bl.a. har begrenset Irans oljeeksport fjernes. Men FN skal fortsatt knesette restriksjoner på noen særlig sensitive kjernefysiske produkter; våpenembargoen skal gjelde i fem år til og embargoen mot det iranske missilprogrammet i åtte år.

Åtte år etter at avtalen trådte i kraft går man inn i en såkalt overgangsfase. Da skal f.eks. noen av restriksjonene på Irans atomforskning fjernes samtidig som flere sanksjoner heves.

USA skal gjøre sitt beste for å oppheve sanksjonslovene. Det Obama kan gjøre i første omgang er bare å sette sanksjonene til side for seks måneder av gangen ettersom flertallet i Kongressen er imot avtalen.

Forutsetningen for å gå inn i overgangsfasen er at Det internasjonale atomenergibyrået godtgjør at alt kjernefysisk materiale i Iran er i fredelig bruk.

Vekk fra det internasjonale sakskartet

Når 10 år er gått, skal Sikkerhetsrådet ta Iran-spørsmålet vekk fra sakskartet og slik markere at spørsmålet ikke lenger er viktig for internasjonal fred og sikkerhet.

Noen bestemmelser i avtalen gjelder riktignok for 15, 20 og 25 år, og noen er av ubegrenset varighet, men spørsmål i den forbindelse kan alltid bringes inn for IAEAs styre.

Iran har levd med amerikanske sanksjoner helt siden revolusjonen i 1979

Dersom den forberedende fasen går bra og iverksettelsen av avtalen starter mot slutten av dette året, kan verden begynne å bygge tillit til at det iranske programmet er et fredelig program.

Hvis noe haker seg opp – og det er tydelig at partene tar høyde for det – skal en felles kommisjon behandle problemene.

Og hvis Iran begår alvorlige avtalebrudd, kan sanksjonene gjeninnføres. Sikkerhetsrådets resolusjon vil fastlegge prosedyren for dette.

Statoil må følge USA

Men hva skjer hvis neste amerikanske president slår vrak på avtalen? Den eventualiteten kan iranerne leve med. For hvis de selv etterlever sine forpliktelser, er det overveiende sannsynlig at de andre stormaktene også gjør det.

Iran har levd med amerikanske sanksjoner helt siden revolusjonen i 1979, og nye amerikanske forsøk på å binde opp tredjeland vil ikke ha samme brodd som før.

Norge følger som kjent EU, men her er det et viktig unntak: Statoil gikk på børs i USA og er bundet av de amerikanske sanksjonene.

Generelt svekkes underlaget for nye sanksjoner etter hvert som makten i internasjonal politikk flytter østover. De nye maktene, anført av Kina, har liten sans for sanksjoner som virkemiddel i internasjonal politikk, så trolig er bruken i ferd med å kulminere.

Iran-avtalen kan vise seg å være vendepunktet.

Få med deg de viktigste og beste debattene — følg Aftenposten meninger påFacebookogTwitter

Les også

  1. Brende om Iran-avtalen: - Dette vil gi muligheter for norske bedrifter

  2. Republikanerne lykkes neppe med å torpedere Iran-avtale

Les mer om

  1. Debatt