Samehets og forakt er farlig. Men det er mytebygging også. Hvorfor roper ingen varsko? | Anki Gerhardsen

Storsamfunnet vegrer seg for å løfte debattene og grave i konfliktene.

Onsdag markerte Norge samefolkets dag, og det er svært gledelig å se at engasjementet faktisk strekker seg lenger enn til å heise flagget. Den som følger kunstfeltet, akademia, politiske samtaler og det offentlige ordskiftet i pressen, ser at det samiske har fått en boost det aldri har hatt før.

Skammen mange samer har slitt med etter langvarig og stygg diskriminering og fornorskning, er i ferd med å vike for stolthet og glede. Institusjoner som skal styrke samisk språk, politisk engasjement, helse, kultur og identitet er på plass, og det er mange gode krefter som arbeider for at det skal bli mer og fler. Det er bra. Det er nødvendig. Det er på tide.

Men så er det også et men.

For etter erkjennelsen av at mye gikk galt, kommer fort en vilje til å kompensere gjennom en ikke-problematiserende, servil og romantisk tilnærming som best kan beskrives som antropologisk eufori. I dette vennligsinnede rommet er det som om individet løser seg opp, og en same er ikke først og fremst en unik person med sin egen spesifikke hverdag og historie, men en bærer av visse egenskaper og visse verdier.

Insisterer på stereotypier

Lukk øynene og kjenn etter: Hvor lang tid tar det fra du har tenkt på en same til du ser for deg vidda, reinsdyr, og et myteunivers som i liten grad samsvarer med et moderne liv i 2019? Hvor er statssekretæren i dette bildet? Professoren? IT-eksperten som har vokst opp i Bærum, men har en samisktalende bestefar i nord?

Hvor er de som ikke snakker samisk, som knapt har besøkt et samisk kjerneområde, men som definerer seg som same allikevel? Går det an å være adoptert fra Etiopia og likevel passere som same?

Og det er ikke bare storsamfunnet som insisterer på stereotypier vi ellers er vant til å avvise som utidige. Det gjør også samiske aktører selv, kanskje særlig tydelig i kunstfeltet. Jeg vet ikke hvor mange teaterforestillinger jeg har sett som involverer sjamaner, åndemakt og fortellinger om før-i-tiden.

Det samme budskapet pipler ut i samtalene om kunsten. Her beskrives samer som mennesker med et «holistisk verdensbilde», «ikke-vestlig tilnærming», «en særlig nærhet til naturen».

Ingen roper varsko

Som kritiker lurer jeg på hvorfor ikke noen roper varsko. Kan vi snakke sånn om en hel og kompleks folkegruppe som innbyrdes bruker flere ulike språk bare i Norge? Som lever spredt rundt, noen i samfunn der nesten alle er samer, men svært mange i Tromsø og Oslo og i like forskjellige kontekster som andre nordmenn. Som stemmer på alle slags partier, som drar på hotellweekend i Barcelona og hyttetur på fjellet.

Eller er det reindriftssamen fra Kautokeino, rammet inn i en postkortkontekst fra forrige århundre som er prototypen alle skal måles ut fra – selv om de færreste samer driver med rein?

Hvem er samisk nok?

I forrige uke deltok jeg i en debatt om den samiske samtidskunsten, og der diskuterte vi også hvem som formidler den. En av tilhørerne tok til orde for egne samiske kritikere og egne samiske kuratorer. Mangfold er alltid nødvendig for en bred samfunnssamtale, det er jeg enig i, men spørsmålet ble liggende og ulme: Hvem er samisk nok til å få være samisk kritiker?

Kan jeg, en typisk nordkalottbastard som er litt same, litt kven, nordnorsk kystblanding, noe trønder, født i Oslo og bosatt i Bodø, bli akseptert? Er det innsikt og faglig kompetanse som skal gjelde, eller er det en DNA-test som må til? En slags skallemåling, bare med omvendt fortegn.

Hvem som er ekte same, er ikke et ubestridt blant samer heller. I fjor gikk debatten i Samisk Forfatterforening. «Er du samisk forfatter, men skriver på et annet språk, er du ikke velkommen som medlem», skrev en oppbrakt og skuffet Susanne Hætta i Nordlys. Hun er forfatter, same, norsktalende og bosatt i Vadsø.

Les også

Er fornorskingen virkelig et tilbakelagt kapittel?

Feiring eller offerfortelling

For det er i det hele tatt sammensatte diskusjoner, uenighet og utenforskap blant samer som blant såkalte etniske nordmenn. Det er bare det at storsamfunnet vegrer seg, både for å løfte debattene og for å grave i konfliktene.

Det er forståelig. Å fortelle negative ting om samer har vi liksom gjort mer enn nok av fra før av.

Men ved å la være å utforske konfliktene, ved å la nesten all journalistikk være enten feiring eller offerfortelling, blir forestillingen om det samiske trang, banal og eksotiserende: «De stakkars, ville edle.» Og parallelt blir mulighetsrommet for åpen samisk meningsbrytning begrenset. Hvor mange vet at Jovsset Ánte Sara, den unge reineieren som nå kjemper en tøff kamp mot staten, har begrenset støtte blant andre reineiere?

Makt og avmakt i samiske samfunn

Jeg følger den nordnorske kunstscenen tett, og fraværet av kunstuttrykk som problematiserer interne, samiske forhold er også påtagelig.

Halvparten av kvinner i samiske samfunn opplever vold i nære relasjoner. Homofile forteller at det er ekstra vanskelig å komme ut av skapet her. Alle vet nå hva som har foregått i generasjoner i Tysfjorden. Men med få unntak er det svært lite kunst som diskuterer disse forholdene. Hvorfor er det sånn? Kanskje fordi det fort kan oppfattes som å svikte sine egne, særlig nå som stemningen er så god.

Vi skal vokte oss vel for å drive frem en offentlig samtale som fremmer samehets og forakt. Men vi plikter å insistere på at folk først og fremst er forskjellige, og at mytebygging skaper avstand og farlige dikotomier. Da må samiske spørsmål behandles som alle andre samfunnsspørsmål: Gjennom åpen, fordomsfri og nyansert debatt. Og gjennom en journalistikk som leter etter makt og avmakt, også inne i de samiske samfunnene.

Delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter