Debatt

Homobevegelsens aggressive bjeffing | Torstein Ulserød

  • Torstein Ulserød
    Torstein Ulserød
    Jurist i Civita

Hvis man bare dundrer på med nye progressive krav, samtidig som det bjeffes aggressivt mot alle som har innvendinger, risikerer bevegelsen å miste legitimitet, skriver Torstein Ulserød. Foto: Bikeworldtravel / Shutterstock

Det er et paradoks at homobevegelsen fremstår mer uforsonlig etter hvert som den vinner frem og kampsakene blir stadig mindre moralsk udiskutable

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

12. februar hadde jeg et innlegg på trykk i Aftenposten der jeg beskrev det jeg mener er en utvikling innen homobevegelsen som fortjener å bli gjenstand for mer debatt.

Denne utviklingen handler om hvordan «homosaken» har endret karakter, fra å være en kamp for likeverd, og retten til å være annerledes, til å bli en kamp som mer og mer handler om å kreve særrettigheter og offentlig finansierte «homotiltak». Alle slike kampsaker er legitime i et demokrati. Men det er et paradoks at homobevegelsen fremstår mer, snarere enn mindre, uforsonlig etter hvert som den vinner frem og etter hvert som kampsakene blir stadig mindre moralsk udiskutable.


Kompromissløs

Men slik må det være, hevder både Jon Reidar Øyan, leder i Arbeiderpartiets homonettverk, og Ingvild Endestad, leder i Foreningen FRI, som begge har svart på min artikkel.
Øyan forbeholder seg «retten til å bjeffe, ikke senke skuldrene, og (..) fortsette å være kompromissløs». Endestad slår fast at «ja, vi skal alltid fremad. (..) Vi skal i alle fall ikke tilbake. Og tilbake går det dessverre hvis vi ikke holder fast.» Samtidig som det skal bjeffes og holdes fast, er hverken Endestad eller Øyan bekymret for at dette kan innebære en uheldig ensretting.

Meningsmangfold

Jeg tror de burde være litt mer bekymret. Det er vanskelig å forene en slik kampmentalitet som Øyan og Endestad synes å være tilhengere av, med en kultur som dyrker ekte meningsmangfold. Og dette kan være problematisk på to måter. For det første er mangel på intellektuell nysgjerrighet et problem i seg selv. Det gjør bevegelsen dårligere. Man blir ikke vant til å tenke prinsipielt og kritisk om egne posisjoner. Det kan være en behagelig, men i lengden farlig tilværelse.

For det andre er det alltid mulig å drive noe for langt. Da kommer det gjerne en motreaksjon som kan bli ubehagelig. Satt på spissen: Hvis man bare dundrer på med nye progressive krav, samtidig som det bjeffes aggressivt mot alle som har innvendinger, risikerer bevegelsen å miste legitimitet, og vi kan komme til å oppleve at langt mer reaksjonære politikere enn Siv Jensen får økt oppslutning.

Les mer om

  1. Homofili