Debatt

Kampene er ikke ferdig kjempet, Attiq Sohail | Maria Gilani

  • Maria Gilani
    medforfatter av boken En muslimsk mors kamp

Min mor, Azra Gilani, har i boken sin beskrevet hvordan hun har kjempet kamper for at hennes barn skal slippe å ta dem. En mor som har stått i motvind for sine barn, til tross for represalier og trusler, skriver datteren, Maria. Espedal, Jan Tomas

Når noen med 45 års erfaring på integreringsfeltet snakker, bør vi lytte.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Attiq Sohail skrev et innlegg i Aftenposten 9. mai hvor han reagerte på budskapet til Azra Gilani (69) i hennes bok, En muslimsk mors kamp. Hadde han lest boken, ville han mest sannsynlig ikke skrevet dette innlegget.

I boken deler Azra sine erfaringer om hvordan hun som innvandrer fra Pakistan på 1970-tallet opplevde sitt første møte med Norge. Hun skriver også om oppdragelse av fire barn i det norske samfunnet, hvilke utfordringer hun møtte, hvordan hun valgte å løse disse og hvor hun står i dag.
Den er absolutt ikke ment som noen innretning for hvordan andre skal oppdra sine barn, men som en erfaringsdeling fra en kvinne som har tilbrakt mesteparten av sitt liv i Norge og fulgt med på utviklingen i det norske samfunnet over flere tiår.

En sjelden stemme

Azras bok er en stemme fra en gruppe kvinner som sjeldent trer frem i den offentlige samfunnsdebatten. Innvandrerkvinnene, mødrene, fra hennes generasjon er en viktig del av norsk historie.

Gjennom boken gir Azra sin støtte til andre mødre som kjemper kamper for sine barns rett til å leve et liv fritt fra æreskultur og sosial kontroll.

Hun beskriver hvordan hun har kjempet kamper for at hennes barn skal slippe å ta dem. En mor som har stått i motvind for sine barn, til tross for represalier og trusler.

Dessverre er det mange muslimske unge som ikke møter denne formen for ubetinget raushet og kjærlighet.

Mange får ikke delta på svømmeundervisning, mange foreldre nekter sine døtre å delta på leirskole, og mange unge opplever at de ikke får aksept for å ha valgt en livspartner ut ifra eget valg, spesielt hvis partneren har en annen etnisk opprinnelse. Om det ikke hender oss, betyr det ikke at problemene ikke eksisterer. Kampene er ikke ferdig kjempet.

Nettopp derfor trenger vi å høre fra innvandrermødrene, slik at de kan komme frem og ta til orde selv. De trenger ikke nødvendigvis å være enige med Azra Gilani, men de trenger heller ikke sønnene sine til å snakke på vegne av seg.

Hun beskriver hvordan hun har kjempet kamper for at hennes barn skal slippe å ta dem. En mor som har stått i motvind for sine barn, til tross for represalier og trusler.

De andre innvandrermødrene

Jeg skulle ønske at sønnene i større grad oppfordret mødrene sine til å være mer synlige, fremfor å ta til ordet på mødrenes vegne.

Azras oppfordring er nettopp dette, at kvinnene selv må ta aktiv del i samfunnet som de er en del av. De må bruke sin stemme.

Er det ikke en fordel for innvandrermødrene og for samfunnet at vi får høyere arbeidsdeltakelse blant denne gruppen kvinner, at de lærer seg norsk og i større grad kan delta i samfunnsdebatter som angår dem selv? Vi må få frem flere nyanser i denne debatten og vi må respektere hverandre for våre ulike ståsteder og meninger.

Hyllest til to kulturer

Jeg kan ikke forstå hvordan Sohail får budskapet i boken, som handler om større selvstendighet og bedre integrering av innvandrerkvinner gjennom språk og arbeid til å fremstå som angrep på det norsk-pakistanske miljøet. Tvert imot skriver Azra i sin bok om hvor stolt hun er av sine pakistanske røtter og den pakistanske kulturen. Boken har kapitler som er en hyllest til hennes pakistanske oppdragelse og verdier. Og boken er like mye en hyllest til Norge, som har gitt henne muligheter hun har grepet og som har gjort henne til en økonomisk selvstendig kvinne, og oppdratt fire barn alene, fire akademikere.

Sohails innlegg bærer preg av irettesettelse av kvinner som utfordrer utdaterte tradisjoner i enkelte miljøer, og er et bevis på at boken er høyst dagsaktuell.

Her kan du lese Azra Gilanis kronikk og noen reaksjoner på den:

  1. Les også

    Muslimske mødre, nå må dere våkne! | Azra Gilani

  2. Les også

    En hyllest til Azra Gilani | Shakeel Rehman

  3. Les også

    Azra Gilani kåret som «ei ålreit dame». Skal dele ut én million kroner.

  4. Les også

    Azra Gilani: – Jeg har ingen nære pakistanske venninner i dag. De mener jeg er blitt for norsk.


Les mer om

  1. Skamløse minoritetsjenter
  2. Samfunnsdebatt
  3. Feminisme
  4. BDSM
  5. Integrering
  6. Innvandring

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Azra Gilani: – Jeg har ingen nære pakistanske venninner i dag. De mener jeg er blitt for norsk.

  2. DEBATT

    – Gjør seg til ridder for å redde norskpakistanernes ære - men ingen av argumentene hans holder

  3. DEBATT

    Norskpakistanerne er satt i ufortjent dårlig lys

  4. DEBATT

    Liberale norskpakistanere som krever frigjørelse, oppfattes som en trussel

  5. DEBATT

    Nei, han er ingen feminist. Han er det digitale moralpolitiet.

  6. KULTUR

    Innvandrerkvinner: lav sysselsetting og utdanning. Men for døtrene ser det lysere ut.