Barn blir ledd av, truet, spyttet på, overlatt til seg selv, slått med belter og brent med lightere
Ideelt sett hadde alle foreldre passet på barna sine. Slik er det ikke. Samtidig som vi diskuterer hvem som skal melde og hvor vanskelig det er, så lider barna. Her er seks tiltak vi trenger nå.
Jeg har jobbet som psykolog siden 2007, og har møtt flere hundre barn og familier. Jeg har hørt barn fortelle så makabre voldshistorier at jeg på vei hjem har stoppet bilen og kastet opp i veikanten.
Jeg vet om barn som ikke går på skolen av frykt for hva som venter dem når de kommer hjem. De blir hjemme for å passe på dårlig fungerende foreldre, og prøver å oppføre seg perfekt for å unngå å bli mishandlet.
Jeg har veiledet blant annet helsesøstre, lærere og barnehagepersonell i hvordan fange opp barn som er utsatt for omsorgssvikt. Mange forteller at de mangler kunnskap om vold og overgrep.De tør ikke å spørre barna hvordan de har det hjemme. Mange er redd for å gjøre noe galt eller overilt.
Det er ingen som ønsker å rope ulv eller fremstå overdrevent dramatiske.
Alvorlig statistikk, med store mørketall
Dessverre er situasjonen alvorlig. Statistikken viser at 20 prosent av ungdommer på videregående skole opplyser at de har blitt utsatt for vold eller overgrep i oppveksten. Det er omtrent fire barn i hver skoleklasse.
I tillegg antas det å være store mørketall. Ifølge Folkehelseinstituttet lever 90.000 barn med foreldre som misbruker alkohol eller andre rusmidler.
260.000 barn har foreldre som har så store psykiske problemer at det går utover daglig fungering.
Altfor få av disse får hjelp.
Forklaringer på hvorfor bekymringer ikke meldes
Jeg blir ofte skuffet og opprørt over det jeg opplever som manglende handlekraft blant offentlig ansatte. Mange vegrer seg for å melde bekymring til barneverntjenesten. Hvorfor er det slik? Jeg har hørt mange forklaringer:
- Helsestasjonen: «Barnehagen ser jo barnet hver dag, de må melde.»
- Barnehagen: «Vi har jo den daglige kontakt med foreldrene og er avhengig av en god relasjon, hvis vi melder blir samarbeidet vanskelig.»
- Fastlegen: «Jeg har 15 minutters konsultasjoner. Mener du at jeg har nok informasjon til å melde?»
- Lærer: «Jeg vet ikke hvordan han har det hjemme, han sier lite. Foreldrene kommer ikke på foreldremøter eller utviklingssamtaler, så jeg mangler en arena vi kan snakke om dette.»
- Psykisk helsevern for barn og unge: «Jeg møter han en gang i uken, og da driver jeg angstbehandling. Jeg har ikke tid til å snakke med de som ser han hver dag, jeg må stole på at de melder hvis de er bekymret.»
- Psykisk helsevern for voksne: «Jeg behandler mor. Det er viktig for vår terapeutiske allianse at jeg ikke snakker om barnevernet. Hun har en fin utvikling nå og holder på å slutte å slå. Hvis jeg melder nå er jeg redd for at hun slutter i terapi. Det er ikke bra for barnet.»
- Alle: «Det hjelper ikke å melde til barneverntjenesten. De har bare unge og uerfarne sosialkonsulenter uten kompetanse på å håndtere dette. Jeg har meldt mange ganger, og de henlegger. Jeg har gitt opp og har liten tro på at de kan hjelpe familien.»
Deler vi ansvaret blir belastningen mindre
Argumentene er gode og forståelige. Det er vanskelig å vite hva som er riktig å gjøre med mistanken om at noe er galt. Men ingen forventer at hver enkelt sitter på hele sannheten.
Du har likevel en brikke av puslespillet.
Hvis én person sender en svak bekymring til barneverntjenesten, så er sannsynligheten stor for bekymringen ikke undersøkes. Men vi kan dele på ansvaret: Hvis alle melder fra, så vil brikkene i puslespillet til sammen danne en helhet som bidrar til at bekymringen undersøkes. I tillegg blir belastningen på hver av melderne mindre.
De blir ledd av, uthengt, truet, spyttet på, overlatt til seg selv, slått med belter, brent med lightere, og puttet i dusjen under iskaldt eller glovarmt vann
Hvis vi unngår å melde fordi vi mener at barneverntjenesten gjør ikke gjør en god nok jobb, så bidrar vi til å opprettholde underrapporteringen.
Det fører i alle fall ikke til økte bevilgninger.
Ubehagelig og vanskelig er ingen unnskyldning
Å melde til barnevernstjenesten er ikke noe vi kan velge eller ikke velge. En rekke lovverk pålegger oss å si fra når vi er alvorlig bekymret. Det er både vanskelig og følelsesmessig svært ubehagelig.
Det er forståelig at mangel på kompetanse fører til vegring. Men vi kan ikke la unngåelsen av egne følelser gå utover barn. Vi må håndtere ubehaget. Vi må tørre å spørre. Ofte går det bedre enn fryktet, og øvelse gjør mester.
Noen ganger blir foreldrene lettet. Som regel vil de ha hjelp.
Og ca. 85 prosent av tiltakene til barneverntjenesten er hjelpetiltak i hjemmet, ikke omsorgsovertakelse.
Seks tiltak vi trenger
Vi trenger følgende tiltak:
- Kunnskap om hvordan oppdage vold og overgrep mot barn må inn i alle utdannelser til de som jobber med barn, for eksempel førskolelærere, lærere, helsesøstre og barnevernspedagoger. Teoretisk kunnskap må suppleres av praktisk opplæring i gode formuleringer om hvordan snakke med familier om det som er vanskelig.
- Alle som jobber med barn må få undervisning i hvordan skrive gode barnevernmeldinger. Vi må trene på å bruke barneverntjenesten som rådgiver og drøfte saker anonymt, slik at vi kan bli tryggere på vurderingene våre.
- Etterforskningsmiljøene på vold og overgrep må være store og robuste. Familievold er et felt som krever kompetanse på kartlegging av risikofaktorer og hvordan spørre om det som bekymrer. I tillegg må politiet konsultere spesialister i krevende saker.
- Det må bevilges mer ressurser til sedelighetssaker i politiet og til avhørssentre som Barnehuset.
- Ledere på alle nivåer må forsikre ansatte om at de vil støtte den enkeltes individuelle meldeplikt og bidra til å skape trygge meldere. Prosedyrene må være så enkle at de ikke er til hinder for å agere raskt.
- Vi må hjelpe familiene så tidlig som mulig for å hindre skade og redusere skjevutvikling. Da trenger vi tverrfaglige team som er lett tilgjengelige i kommunene, og som raskt kan drøfte hvilke tiltak som bør settes inn.
Det viktigste er å forebygge at vansker utvikler seg. Ideelt sett hadde alle foreldre passet på barna sine. Slik er det ikke. Samtidig som vi diskuterer hvem som skal melde og hvor vanskelig det er, så lider barn.
De blir ledd av, uthengt, truet, spyttet på, overlatt til seg selv, slått med belter, brent med lightere, og puttet i dusjen under iskaldt eller glovarmt vann.
Vi kan ikke vente og se hvordan det går med disse barna. Vi må gjøre noe med én gang.
Twitter: @HTessand
Mer om barn og vold:
Aftenposten mener: Forbrytelser mot barn må etterforskes med det samme alvor som andre grove lovbrudd
Politi i tillitskrise
Rettskommentator Inge D. Hanssen:
«Jeg har en vemmelig følelse av at politiet tar for lett på saker hvor barn er utsatt for vold»
Ikke gå glipp av debattene: Følg Aftenposten meninger på Facebook og Twitter
