Regjeringen svikter flyktninger i «nærområdene» | Jan Egeland

Få ser ut til å ha fått med seg at Norge både tar imot stadig færre mennesker på flukt og glemmer sitt varslede krafttak i nærområdene.

Norske politikere har bare vært enige om én sak i vår opphetede debatt om flyktninger og asylsøkere: Det må et stort løft til for å hjelpe flyktningene i deres såkalte «nærområder». Det er derfor et svik mot disse flyktningene og deres fattige vertsland at det nye bistandsbudsjettet overhodet ikke prioriterer «nærområdene» slik regjeringspartier og opposisjonspartiene har lovet.

Realitetene er at vi som jobber i disse nærområdene, nå må kutte i hjelpen fordi det ikke er penger til nye fortvilede millioner som kastes på flukt.

Reduserte mottaksutgifter

Det er prisverdig at Regjeringen vil motta 3000 kvoteflyktninger i 2019, men samtidig gjør stadig høyere europeiske piggtrådgjerder at nesten ingen asylsøkere når frem til Norge.

• Regjeringen slo sammen to grupper og kalte alle kvoteflyktninger: Både KrF og Venstre feiret økningen i tallet på kvoteflyktninger til 3.000 i statsbudsjettet for neste år, men de kan ha feiret for tidlig

Norge mottok over 31.000 asylsøknader i 2015. I 2017 hadde tallet falt til 3500, og det ligger an til å bli enda lavere i 2018. Regjeringen anslår derfor en reduksjon i mottaksutgifter i Norge til flere milliarder hvert år. Samtidig øker man bare det fremlagte nødhjelpsbudsjettet for 2019 med 250 millioner. Det er skuffende lavt i en verden med nesten 70 millioner mennesker på flukt.

I strid med internasjonale behov reduserer Regjeringen andelen av samlet norsk bistand som går til krigsofre og flyktninger sammenlignet med tidligere år. Få ser ut til å ha fått med seg at Norge dermed både tar imot stadig færre mennesker på flukt og glemmer sitt varslede krafttak i nærområdene.

Norges nødhjelpsandel går ned

Ni av ti medmennesker på flukt befinner seg i eget land eller har flyktet til et fattig naboland. Norge gir fortsatt adskillig mer enn de fleste andre giverland, men vårt samlede bidrag til å dekke de internasjonale nødhjelpsappellene har gått ned fra 5,8 prosent i 2012 til 2,5 prosent i år.

Uganda har tatt imot 1,5 million flyktninger fra nabolandene. Så langt i år har rike land bidratt med tre kroner pr. flyktning pr. dag. Det innebærer at vi og andre humanitære organisasjoner som arbeider i Uganda, bare har fått rundt 15 prosent av det vi varslet som et minimumsbehov. Dette har dramatiske og uverdige konsekvenser. Mangel på rent vann og dårlige sanitærforhold førte nylig til et alvorlig kolerautbrudd i Uganda.

Få kan vende hjem

Tilsvarende nedskjæring av nødhjelpen ser vi i andre sjenerøse mottaksland som Tanzania og Kenya. Flere hundre tusen færre flyktninger vil få hjelp i år enn i tidligere år. Det betyr enda mindre husly, vann, latriner, skolegang for barn på flukt og tiltak for å gi flyktninger et levebrød.

En viktig grunn til den kraftige økningen i behov er at mange av dagens konflikter er fastlåste og svært få flyktninger har vært i stand til å vende hjem de siste årene. Fra 1994 til 2005 vendte i gjennomsnitt 12 prosent av verdens flyktninger hjem hvert år, mens kun tre prosent kunne dra tilbake hvert år fra 2009 til 2017.

Kombinasjonen av langvarig flukt og redusert hjelp til flyktninger på grunn av manglende finansiering fører til at mange flyktninger havner i en desperat situasjon uten fremtidsutsikter. Mange føler de ikke har annet valg enn å flykte videre til land hvor familien kan starte et nytt liv. Dette er en medvirkende årsak til at familier fortsatt forsøker å krysse Middelhavet til tross for at tusener drukner.

Felles ansvar for å bidra etter evne

Det er grunn til å berømme Regjeringen for å ville opprettholde bistandsnivået på én prosent av brutto nasjonalinntekt. Det er imidlertid viktig å se på effekten og innretningen av denne bistanden. Det er god utvikling og økonomisk vekst i mange utviklingsland, men enorme udekkede behov hos krigsofre og fordrevne. Et effektivt hjelpeapparat kan nå ut til mange flere i disse kriserammede nærområdene dersom giverland hadde økt støtten i takt med behovene.

Det er ikke håpløst. Også i overbelastede naboland kan vi gi millioner av flyktningbarn utdanning og legge forholdene til rette for at flyktninger får tilgang til lokale arbeidsmarkeder. Men den internasjonale støtten må økes kraftig for å unngå at mottagerlandene stenger grensene fordi de ser at flyktninger konkurrerer med deres egen befolkning om knappe ressurser.

Det er avgjørende at flyktningtilværelsen ikke tar livsgnist og fremtidshåp fra millioner av ungdommer. De aller fleste flyktninger skal en dag vende hjem, og det er viktig at tiden på flukt ikke ødelegger mulighetene til å gjenoppta et normalt liv når de vender tilbake. Dette er et felles ansvar hvor alle land må bidra etter evne.

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.