Debatt

Bær davidsstjernen, Nikolaj

  • Snorre Valen

Brattørgata, Trondheims gamle jødiske kvarter. Foto: Glen Musk

Trondheim, der du og jeg har vokst opp, Nikolaj. Der orker ikke du lenger bære davidstjernen. Det er ikke til å leve med.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

" (…) Some men signed their papers,and some stood guard,

_and some herded them in,and some dropped the pellets,

and some spread the ashes,and some hosed the walls,_

_and some planted the wheat,and some poured the steel,

and some cleared the rails,and some raised the cattle._

_Some smelled the smoke,some just heard the news.Were they Germans?

Were they Nazis?Were they human? Who killed the Jews?_

_The stars will remember the gold,the sun will remember the shoes,

the moon will remember the skin.But who killed the Jews?"_

— fra «Riddle» av William Heyen.

Helt vanlige nordmenn

Det var vanlige nordmenn som arresterte de norske jødene, hentet dem på skoler og arbeidsplasser, og kjørte dem til deportasjon. I Trondheim var det helt vanlige trøndere som gjorde folkemordet mulig. Ikke fanatiske, blodtørstige SS- eller Gestapo-folk. Med helt vanlige trønderes innsats ble over halvparten av den jødiske menigheten i Trondheim drept.

Trondheim, den byen i Norge der jødene før krigen kanskje satte mest preg på sine omgivelser. Trondheim etter krigen, der nesten hver eneste skoleelev i flere tiår fikk høre den Holocaust-overlevende trondhjemmeren Julius Paltiel fortelle om sitt møte med den absolutte gru.

Stortingsrepresentant (SV), og trondhjemmer Foto: SV/Aftenposten

Trondheim, der du og jeg har vokst opp, Nikolaj. Der orker du ikke lenger bære davidstjernen. Det er ikke til å leve med.

Ironien i Holocausts etterdønninger

Det er en grusom ironi i Holocausts etterdønninger. Når målestokken for rasisme og hat blir folkemordet mot jødene, er det mye en kan slippe unna med. Jeg har hørt ropene mot romfolk i Trondheim, jeg har sett forakten i blikkene som møter dem, akkurat som deg Nikolaj.

Folkemordet mot jødene var en så voldsom forbrytelse at veldig mye får vokse fram i dets skygge. For hvilken urett blekner vel ikke mot Holocaust?

Når gjennomorganisert, industrialisert drap på millioner blir symbolet på antisemittisme, hvor mye skal vel ikke til før vi frykter noe liknende igjen?

Når vi kan enes i vår fordømmelse av folkemordet — hvor mye mindre alvorlig virker vel ikke da noen slengbemerkninger til et jødisk barn, eller at en jødisk tenåring i skolegården må svare for israels okkupasjon av Palestina, eller at Rogalands Avis i total sløvhet trykker et innlegg signert «Stolt Antisemitt» noen dager etter krystallnatta i fjor.

Eller at vanlige politikere uten videre ettertanke, og uten videre reaksjoner, kan lire av seg ting som «nok er nok, sett opp en buss, send dem ut». Om en minoritet som i likhet med jødene var ofre for Holocaust.

Ofte resignerer jeg når mitt palestinaengasjement sidestilles med antisemittisme, og når norske jøder skyves foran fanatiske tilhengere av Israels okkupasjon av Palestina. Og media gjør en alvorlig feil når Det Mosaiske Trossamfunn gang på gang må uttale hva de mener om okkupasjonen.

Media gjør en alvorlig feil når Det Mosaiske Trossamfunn gang på gang må uttale hva de mener om okkupasjonen.Som om ikke mennesker av enhver tro opp gjennom historien har demonstrert sin evne til å krige. Som om det er noe særegent ved at også jøder, som kristne, som muslimer, som buddhister, okkuperer. Og som om norske jøder har noe som helst med en okkupasjon i Midtøsten å gjøre.

Ansvar og skam

Men jeg har et stort ansvar, jeg og. Jeg og andre som slåss for et fritt Palestina og en slutt på israels okkupasjon. Vi har et ansvar når grønne Hamas-flagg dukker opp på demonstrasjoner. Når okkupasjonen sidestilles med nazistenes herjinger. Når «jøde» sies der en stats navn skulle vært. Når det er et verkende sår i hvert års markering av Krystallnatta: At Det Mosaiske Trossamfunn ikke er med.

Jeg skulle ønske at vi i palestinabevegelsen alltid har trådt riktig. Men det har vi ikke.

Nikolaj, du skriver at det er et nederlag at vi må ha et Romani Human Rights Center i Trondheim. At det er en skam. Og det har du helt rett i.

9. november skal vi alle bøye hodet i skam. Ikke bare over det vanlige mennesker som meg gjorde, uten videre ettertanke som om det var noe riktig og noe hverdagslig, da norske jøder ble sendt i døden, men også over vår egen skam.

Den skammen som ikke er borte før vi alle snakker om mennesker som mennesker igjen. Og den er ikke borte før du går i Trondheims gater og - om du ønsker det - bærer davidstjernen igjen, som det mest naturlige i verden.

Cissi Kleins plass i Trondheim. Cissi Pera Klein (født 19. april 1929 i Narvik, død 3. mars 1943 i Auschwitz) var ei norsk jødisk jente som hvert år blir minnet i hjembyen Trondheim som et av ofrene for holocaust. Kilde: Wikipedia. Foto: Richard Sagen

Les mer om

  1. Debatt

Flere artikler

  1. DEBATT
    Publisert:

    Antisemittisme er ikke erstattet av islamofobi. Den lever dessverre i beste velgående.

  2. DEBATT
    Publisert:

    Vi blir ikke kvitt antisemittismen én gang for alle. Når ikke engang holocaust klarte det, kan ingenting gjøre det

  3. DEBATT
    Publisert:

    Marte Michelet stiller de viktige spørsmålene

  4. KRONIKK
    Publisert:

    Antisemittisme er et virus som gjør samfunnet sykt. Vi må stadig vaksineres

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Cissi Klein kalles Norges Anne Frank. 13 år gammel ble hun arrestert og sendt til Auschwitz.

  6. HISTORIE
    Publisert:

    Bildet av Michael Siegel var et forvarsel. Det norske jøder senere ble utsatt for, var langt verre.