Debatt

Fredsprisvinneren er like mye hauk som due

  • John-Andrew McNeish, professor ved Institutt for Internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU)
  • Erika Rojas, phd-stipendiat Institutt for Internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU)
Colombias president, fredsprisvinner Juan Manuel Santos, og andre medlemmer av den konservative høyresiden fører et stadig mer konfliktskapende språk, skriver artikkelforfatterne.

Avtalen med FARC er bare én av tre krevende fredsavtaler som må forhandles frem hvis colombianerne skal ha et reelt håp om fred.

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Den 10. desember blir Colombias president, Juan Manuel Santos, tildelt Nobels fredspris for sin innsats for å få slutt på landets 52 år lange væpnede konflikt. Prisen understreker behovet, og oppmuntrer innsatsen, for å få slutt på en voldelig konflikt som har resultert i mer enn 250 000 døde. Dessverre viser et nærmere blikk på landets sosiale og økonomiske dynamikk at fredsavtalen med FARC (Colombias revolusjonære væpnede styrker) bare er én av flere «fredsavtaler» som må på plass.

Territoriell fred

Den 13. november kunngjorde regjeringen i Colombia og FARC-ledelsen en reforhandlet fredsavtalen etter at et tidligere utkast ble nedstemt i en folkeavstemning 2. oktober. 50,23 prosent av colombianerne som avga stemme (37 prosent av befolkningen), var imot fredsavtalen. 63 prosent deltok ikke. Men siden det var avtalens vilkår og ikke freden folket hadde avvist, gjenopptok man forhandlingene og kom frem til det nye avtaleutkastet.

Avtalen ble signert av regjeringen og FARC i Bogotá 24. november, og avgjøres av kongressen. Tidligere president Alvaro Uribe, nei-kampanjens intellektuelle leder, er fortsatt mot avtalen.

Professor John-Andrew McNeish (t.h.) og Phd-stipendiat Erika Rojas ved Institutt for Internasjonale miljø- og utviklingsstudier, Norges miljø- og biovitenskaplige universitet (NMBU).

Politisk fred

Avtalen som ble forkastet 2. oktober omfattet kontroversielle planer for reintegrering av tidligere geriljasoldater i samfunnet. Nesten alle colombianere ønsket fred, men var uenige om hvorvidt avtalen utgjorde en nødvendig politisk løsning eller et «amnesti» for kriminelle. Videre var det åpenbart for mange at regjeringen og nei-kampanjen brukte skremselstaktikker og usannheter for å få folk til å delta i folkeavstemningen. Ledelsen for nei-kampanjen røpet i ettertid at de var stolte over å ha gjennomført en «skitten» kampanje.

Landets befolkning ble ikke bare bevisstgjort om svakhetene ved avstemningsprosessen, men alvorligere: at de er underrepresentert i landets politiske og økonomiske system (32 prosent lever i fattigdom). Mange husker også at Santos var forsvarsminister i Uribe-regjeringen under en skandale hvor uskyldige fattig unge menn ble drept av de militære for å øke de offentlige tallene på drepte geriljasoldater.

Les også

Fredsprisutstillingen: Mads Nissen viser det colombianske folkets kamp

Økonomisk og miljømessig fred

I sin første regjeringsperiode (2010–2014) lanserte Santos et utviklingsprogram der massiv utvidelse av gruve- og energisektoren ble en sentral drivkraft for økonomisk vekst. Landets sivile samfunn, herunder urfolk og folk av afrikansk opprinnelse (ca. 30 prosent av befolkningen), bestrider sterkt fordelene ved denne økonomiske modellen ut fra dens sosiale og miljømessige påvirkninger og verdiøkningen på jord den har medført.

Colombia er nå Sør-Amerikas største produsent av kull, og regionens tredje største produsent av olje, etter Venezuela og Brasil. Etter hvert som utvinningsområdene har økt, har innbyggere i lokalsamfunn som livnærer seg ved andre former for økonomisk aktivitet, som jordbruk, blitt fordrevet. De kan også bevitne sammenhengene mellom utvinning og forgiftning av elver, jord og luft.

Antallet rettssaker og protester har økt betydelig, idet lokalsamfunn forsøker å oppnå juridisk og politisk beskyttelse. Drøftinger mellom myndigheter og lokalsamfunn ender ofte med sinne og frustrasjon når lokalbefolkningen ser hvordan de blir manipulert av representanter for embetsverket og bedriftene.

Mer alvorlig er det at utvinningsområdene har tiltrukket seg væpnede aktører (militære, gerilja, paramilitære, organiserte kriminelle og narkotikakarteller) som er interessert i mulighetene for å hvitvaske svarte penger. Colombias kamp mot narkotika er nå i betydelig grad integrert i landets utvinningsøkonomi.

Det stadig mer konfliktskapende språket til Santos og andre medlemmer av den konservative høyresiden, som beskriver sivile aktivister som fundamentalister, ekstremister og jihadister, gir ytterligere næring til dette grufulle samrøret.


Les mer om fredsprosessen i Colombia

Få med deg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter

Les mer om

  1. Colombia
  2. Konflikt
  3. Nobels Fredspris