Digital fremtid ikke kun for de høykompetente | Camilla AC Tepfers
Selvlærende maskiner og intelligente datasystemer stjeler jobber, men kan også skape dem.
Digital disrupsjon skal besvares med topputdanning. Men vi kan ikke bygge fremtidens arbeidsliv med fremadstormende digitalmastere, mens resten av arbeidsstokken blir forlatt i ledighetskøen. Digitalisering stjeler jobber, men kan også skape dem. På alle kompetansenivåer. Da må vi ha to tanker i hodet på én gang.
Frode Eilertsen skriver i Aftenposten 31. oktober at vi må sette digitalisering som øverste prioritet. Han beskriver en radikal omveltning i kraft av teknologiutviklingen. Det virker skremmende. Noen grupper er særlig utsatt, og dessverre blir vi for ensporede i hvordan vi skal svare på denne utviklingen. Ja, vi må skape kunnskapsbaserte arbeidsplasser bygget på digitalkompetanse i verdensklasse. All vår oppmerksomhet må dog ikke gå til dette. Vi må også skape arbeidsplasser for hele kompetansespekteret. Enda godt da, at teknologien kan hjelpe oss også her.
Middelkompetansen er mest utsatt
Den industrielle revolusjon var en hovedårsak til forvitringen av laugene, mens det ble en vekst i arbeidsplasser for ufaglærte maskinoperatører. Et tilsvarende mønster ser vi nå. En studie av 16 europeiske land viser gjennomgående at middelinntektsgruppenes andel av sysselsettingen går ned. I perioden 1993–2010 var nedgangen nær 9 prosent i Norge, mens veksten i lavinntekts- og høyinntektsgruppene var på henholdsvis 5 prosent og 4 prosent.
Vi skiller oss fra de øvrige nordiske landene ved at vi har hatt en høyere vekst hos lavinntekts- enn høyinntektsgruppene. Det tyder på at en betydelig del av arbeidsstyrken risikerer å flyttes nedover i kompetansehierarkiet. Verre kan det bli. Selvlærende maskiner og intelligente datasystemer kan ta over arbeidsoppgaver som kun mennesker tidligere kunne utføre.
Må ha digitalstrategi for alle kompetansenivåer
Vi snakker mye om å skape kompetansebaserte arbeidsplasser i Norge. Vi må også skape kompetansebesparende arbeidsplasser. Ett eksempel er eiendomsdrift. Som for mange andre bransjer, vil digitalisering påvirke denne sektoren i svært stor grad. Kombinasjonen av sensorer, intelligente datasystemer og visualisering kan gi en helt ny hverdag både for tjenesteleverandør og kunde.
Se for deg et større kontorbygg eller et hotell. Sensorer måler temperatur og luftkvalitet, og de gjør anonyme trafikktellinger. Rommene vet selv om de har mennesker i seg eller ikke. Har ingen møtt opp til møtet?
Møteromsbookingen kan automatisk frigi rommet til andre. Renholderen får oversikt over hvilke rom som har vært i bruk. Intelligente systemer sammenholder disse trafikkdataene med informasjon om vær, bespisning og annet som er relevant for om rommene bør vaskes, ryddes eller bare kan stå.
Beslutninger nærmere kunden
Gevinstene er mer effektiv ressursbruk og jevnere servicenivå. Forretningsmodellen endrer seg fra å betale for antall vask til tjenesten rent rom. Beslutningsmyndigheten kan desentraliseres til den enkelte som jobber nærmest kunden. Renholderen kan dyktiggjøres til å bli en «floor manager». Han bruker mindre tid på inspeksjon og unødig renhold. Det frigjør tid til kundepleie og kan gi en hverdag med større jobbautonomi.
Vi ser allerede gevinster av denne typen kompetansebesparende innovasjoner. InterContinental har oppnådd 15 prosent kostnadsreduksjon som følge av stordataanalyser for driftseffektivisering. Denihan-hotellene på sin side har oppnådd en produktivitetsøkning på 40 prosent ved å optimalisere ressursforbruk gjennom digitalisering.
Digitaliseringen av arbeidslivet kan fjerne jobber, men svaret er hverken å kjempe mot digitaliseringen eller å legge opp til at alle norske arbeidsplasser skal bestå av høykompetansejobber. Det krever noe ekstra av oss å snu digitale utfordringer til muligheter. Den ekstrainnsatsen må vi gjøre. Vi trenger en aktiv kunnskaps- og innovasjonspolitikk for å utnytte digitalisering til å skape arbeidsplasser langs hele kompetansehierarkiet.
