Debatt

Dagens russiske regime har tatt en ideologisk ledertrøye for verdens ytre høyre

  • Jonas Bals
    Historiker og rådgiver, Landsorganisasjonen i Norge
I debatten har to argumenter gått igjen hos dem som mener Putin-regimet ikke er fascistisk: Regimet er ikke revolusjonært, og det driver ikke med massemobilisering. Jeg vil gjerne problematisere begge, skriver Jonas Bals. Bildet av Vladimir Putin er fra juni i år.

Stikkord: kamp mot dekadanse, «homo-lobby», feminisme og «woke-tyranni».

Debatt
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Takk til professor Bernt Hagtvet, som gir noen viktige bidrag til debatten om hvorvidt Vladimir Putins regime er blitt fascistisk eller ei (Aftenposten 19. juni).

Vår forståelse av regimets ideologi legger føringer for hvordan vi tolker motiver og handlinger. Det kan få store konsekvenser, blant annet for hvor hel- eller halvhjertet vi støtter ukrainernes kamp.

Hagtvets konklusjon er at det russiske regimet «ligner fascismens klassiske uttrykk, men ennå ikke er kommet dit».

Som han påpeker, er det urovekkende mye som er felles. Men har han rett hva angår det som skiller? Og hvor mye mer må det ligne før vi kan snakke om fascisme?

Revolusjonært regime?

I debatten har to argumenter gått igjen hos dem som mener Putin-regimet ikke er fascistisk: Regimet er ikke revolusjonært, og det driver ikke med massemobilisering.

Jeg vil gjerne problematisere begge.

Det stemmer at flere av fascismens ideologer likte å fremstille den som revolusjonær. Samtidig var både Benito Mussolini og senere Adolf Hitler svært opptatt av at statsovertagelsene deres skulle være legale: De ønsket ikke å «ta» makten gjennom revolusjonære handlinger.

Begge vant gjennom en kombinasjon av (delvis ufrie) valg, gjennomført etter langvarige og omfattende, men også delvis statssanksjonerte terrorkampanjer. De fikk regjeringsansvar i koalisjon med andre borgerlige partier.

De rørte ikke distribusjonen av eiendom eller fordelingen av rikdom, annet enn ved å gi kapitaleierne enda mer makt – blant annet ved å kneble og knuse arbeidernes fagforeninger og partier. Mussolini oppsummerte det greit da han kalte fascismen «en revolusjon mot revolusjonen».

Vinner terreng på nett

Når det gjelder massemobilisering, er det helt riktig at fascismen var den første politiske kraften på høyresiden som tilpasset seg til og delvis behersket massedemokratiets tidsalder.

De (i dobbelt forstand) gamle elitepartiene hadde blitt til den gang stemmeretten var sterkt begrenset. I kontrast til dem fornyet fascistene politikkens former.

Mussolini hentet inspirasjon fra generalen og poeten Gabriele d’Annunzios teatralske opptredener, med taler fra balkongene, svartskjorter og så videre. På samme vis vinner dagens fascisme også nytt terreng, men denne gangen «på data, ikke gata»: Nettforumet 4Chan har vært viktigere enn «Unite the right»-demonstrasjonen i Charlottesville.

En selektiv form for populisme

Forfatteren Umberto Eco, som Hagtvet refererer til, har et lignende poeng om «urfascismen». Han skriver at fascismen bygger på en selektiv form for populisme der folket ikke handler, men blir påberopt til å spille sin rolle som folket.

«I fremtiden trenger vi ikke lenger samlinger på Piazza Venezia eller Nuremberg-stadioner, vi kan i stedet få kvalitativ TV- eller internett-populisme», skriver han.

Ingen steder er vel dette sannere enn i Russland. Der har regimet sikret seg full kontroll over alle de viktigste mediene. Regimekritiske journalister er gang på gang blitt tatt av dage.

Regimet trenger heller ikke folkets aktive tilslutning så lenge forvirringen, kynismen og apatien er tilnærmet total.

«Post-fascisme» er et begrep som villeder

Har så dagens russiske regime noen egentlig ideologi? De har i alle fall tatt en ideologisk ledertrøye for verdens ytre høyre. Stikkord: kamp mot dekadanse, «homo-lobby», feminisme og «woke-tyranni».

Hagtvet spør om vi kanskje er «for bundet av fortidens begreper til å gripe det fundamentalt nye og likevel beslektede i Putin-Trump-fenomenet?» Litt nølende lanserer han en ny merkelapp: «post-fascistisk fascisme».

Spørsmålet som da melder seg, er hvor mye forklaringskraft som ligger i slike «post»-begreper?

«Post-fascisme» er et begrep som villeder mer enn det forklarer. Det får det til å høres ut som om vår egen tids ytterste høyre er noe som kommer etter at fascismen har inntruffet, slik postmodernismen fulgte modernismen.

Er det noe de siste årenes begivenheter burde ha lært oss, er det at denne måten å presentere problemet på stiller det hele på hodet. Spørsmålet er vel snarere hvorvidt og hvordan vår tids høyre-autoritære bevegelser forutsier fascismen.

Kan de utgjøre en form for pre-fascisme, som slår ut i full blomst med mindre de stanses i tide?


  • Følg debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter.

Nyhetsbrev Vil du ha tips om ukens beste debatter?

Les mer om

  1. Vladimir Putin
  2. Ideologi
  3. Russland