Folkepartier forsvinner. Utfordrer det demokratiet?

Statsviter Jan Erik Grindheim stiller spørsmål ved påstander jeg ikke har fremmet, skriver Tarjei Skirbekk (bildet).

Problemet er ikke primært at moderate folkepartier svekkes eller forsvinner. Problemet er følgeeffekten.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

Statsviter Jan Erik Grindheim stiller i sitt innlegg i Aftenposten 20. mars spørsmål ved påstander jeg ikke har fremmet:

Det er ikke et problem for demokratiet at partier som ikke har «velgerappell», mister oppslutning. Det er heller ikke et problem at nye partier til høyre og venstre for de tradisjonelle moderate partiene vokser frem.

Men det er et problem hvis de partiene som vokser frem, stiller spørsmål ved grunnleggende bestanddeler i våre moderne samfunn, eller at politisk fragmentering svekker den demokratiske handlekraften.

Er et parti med 3,4 prosent et folkeparti?

Det er riktig som Grindheim gjentar i sitt innlegg, og som jeg i mitt innlegg 15. mars var enig i, at moderate partier sitter i regjering i de fleste europeiske land. Men de er ikke lenger folkepartier målt etter oppslutning.

Grindheim gjør en kreativ vending ved å definere alle partier som sogner til liberale demokratiske spilleregler, som folkepartier. Ja, kanskje.

I Nederland sitter fire partier i regjering. Alle er liberale eller moderat-høyre. Men hva med partiene CDA (Kristendemokratisk appell) og CU (Kristen samling), som har henholdsvis 9,5 prosent og 3,4 prosent. Vil Grindheim kalle dem for folkepartier?

Etter tysk tradisjon om «volkspartei» handler det om partier som ikke er rent klasse- eller interessebaserte, men som klarer å samle brede samfunnsgrupper og skape balanserende politikk.

Grensen for å kunne ha en slik samlende rolle er trolig en oppslutning på om lag 30 prosent.

«Både-og»-partier smuldrer i en «enten-eller»-verden

De tradisjonelle moderate folkepartiene har bestått av forskjellige grupper som samlet seg politisk, som regel ved interne liberalkonservative balanser og allianser. Det trenger ikke være en trussel mot demokratiet at slike brede partier blir borte.

Men en følgeeffekt av at slike folkepartier forsvinner, er et mer fragmentert partilandskap med flere «interessebaserte» partier og sterkere populistiske partier og ytterpartier.

En annen følgeeffekt er at konfliktlinjen liberal/liberalistisk versus nasjonalkonservativ blir viktigere. Velgere tvinges til å velge. Noe vi ikke minst ser i land som Polen eller Frankrike.

Uansett følgeeffekt vil den politiske polariseringen øke ved at brede og moderate «både-og»-partier svekkes. Det er trolig dårlig nytt for sosial og politisk stabilitet i Europa. Og det kan sette våre liberale demokratier under press.


Les flere innlegg i denne debatten: