Skolen er for alle – og tar ansvar for barn i sårbare situasjoner

Skolens oppgave kan ikke primært være å beskytte barna mot deres egne familier, skrev Kristin Clemet (bildet) i Aftenposten 2. juledag. Det utløste en stor debatt.

Inntrykket noen av mine motdebattanter etterlater, kan ikke skyldes annet enn vranglesing av mine tekster.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I Aftenposten 6. januar svarte jeg noen av dem som hadde vært kritiske til min kommentar «Hjem til jul» 26. desember. Tre av dem har nå svart meg på nytt.

SV-medlem Rune Flaaten Bjørk prøver å belære meg om Opplæringslovens paragraf 9, som gir elevene rett til et trygt og godt psykososialt skolemiljø.

Denne paragrafen kjenner jeg meget godt, siden det var jeg som tok initiativ til å få den inn i loven da jeg var utdanningsminister. Utdanningsministeren før meg, som kom fra Arbeiderpartiet, ønsket bare å gi elevene rett til et fysisk godt arbeidsmiljø.

Bjørk etterlater inntrykk av at jeg ikke forstår at barn er forskjellige, eller at skolen er en viktig arena for barn og unge. Det kan ikke skyldes annet enn vranglesing av mine tekster.

Må avveies

Monica Sydgård i Redd Barna mener at skolen bør ha en større rolle i å beskytte barn mot vold og overgrep, og at kompetanse i å forebygge vold og overgrep må bli en mer sentral del av opplæringen.

Hun er dermed en av svært mange som ønsker at skolen skal ha flere oppgaver og et større ansvar, uten at det fremkommer hva skolen skal gjøre mindre av.

Det er lett å ha sympati for alt som «må» inn i skolen. Men hvis det blir for mye, vil hverken opplæringen eller de øvrige oppgavene bli løst godt nok.

Slike ønsker må derfor avveies mot alt det andre som det ønskes mer av i skolen.

Bredt begrep

Forskerne Hafstad, Augusti og Myhre fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) er heldigvis enige med meg i at det er viktig at forskning formidles på en nyansert måte uten unødig dramatisering eller bagatellisering.

Mitt bidrag har vært å få frem at betegnelsen «vold og overgrep» er definert så bredt at det dekker alt fra grove fysiske overgrep fra en voksen i familien til psykisk vold, som for eksempel å bli utsatt for en enkeltstående sårende bemerkning eller å være vitne til at familiemedlemmer sier noe sårende til hverandre.

I direkte dialog med forskerne har jeg også fått vite at vold og overgrep, ifølge NKVTS’ egen forskning, ikke har økt under pandemien, sammenlignet med tiden før pandemien. Det syns jeg, tross alt, er positivt.